HPblog

Og venner har han mange av. En rekke fullsatte hus i Oseberg Kulturhus i hjembyen Tønsberg denne sommeren bekrefter dette. Selv var jeg så heldig å delta i denne Teigenske tidsreise, som også ble en tidsreise i mitt eget liv. Før klovnen kom på sin egen scene hørte man den ene 60tallsslageren etter den
Når så den ene kjente sangen etter den andre kom som perler på en snor dukket tidsriktige miner opp, på godt og vondt.
Teigen går på scenen og gjør akkurat det han har lyst til. Og det han har lyst til korresponderer godt med hva vennene hans (publikum) forventer. Slikt baner vei for god kemi og dialog.
Han prater en del til å begynne med, forteller litt om reisens begynnelsen, om første turne til bestemor, om en mor som ber ham reise, «det finnes ikke mer for deg her, Jahn». Han forteller om sin tidlige konsertopplevelse med italienske Robertino og hvordan han tenkte at dit vil jeg. Opp på scenen.
Han kom dit etterhvert, og har blitt der. Vi får høre ham fra Popol Vuh/Ace, diverse Grand Prix og Prima Vera, og mange av hans egne kjære låter. For det er all grunn til å tro at de er kjære for ham i sin personlighet. At han visstnok tidvis har blitt kvalm av å høre dem får så være.

Han er elsket og hatet, denne spinkle lille apekatten, i sjelettdrakt eller grønne stilongs, eller bare ikledd seg selv. Hvorfor apekatt, hvem har han apet etter? Er det noen som insisterer på å være seg selv, og klarer det er det vel nettopp Jahn Teigen. Han synger ofte om seg selv i sangene sine. Han er en optimist som syns det er fint å være idiot, vil at andre skal bli bra igjen når de har gitt bort sin første kjærlighet, og slår ring om dem når kjærligheten sier adieu, og trenger en dags pause når han har flyktet mil etter mil. For han sier han har flyktet mye. Aldri fra noe, men til noe. Livet hans har mange faser og fasetter.
Og det gjør det så lett å identifisere seg med sangene hans.

Det går ikke an å snakke om Jahn uten å nevne Grand Prix. Så var dét gjort.
Man kommer heller ikke utenom Anita Skorgan, som også deltar i showet. Hun ser på det som sin fineste sommerjobb, og begynner sin del med «Til Ludvig», som jeg mistenker å være til en helt annen. Hun tryller også frem versjoner av Oliver og Casanova som gjorde disse skrekkelige melodiene fra et fjernt 80tall (eller er det leger siden?) svært hørbare. På tide.

Halvannen time går fort. Et tett band med dyktige musikere som åpenbart er fornøyd med å være på klovnens scene bidrar til det. Jahn og Anita flørter vennskaplig, bassisten og nærmeste kordame flørter litt mer enn vennskaplig. Ser det ut til.

Jeg vil ikke bøye meg i støvet for denne gjøgleren som straks fyller 60, jeg tror ikke det er det han vil. Han ser ut til å være glad for aplausen han får. «Om dere har det bra, hvordan tror dere vi har det?» spør han oss.  Jeg mistenker at den økonomiske siden av dette bare er en nødvendig bonus for ham.

Takk Jahn, jeg håper du har en mil eller to igjen med oss.