november 2019
m ti o to f l
« mar    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930  

Alternativ passivitet

by HP
Categories: Samfunn
Tags: No Tags
Comments: No Comments
Published on: 29.03.12

Alternative har en snurrig opplevelse av virkeligheten. De tror at feilbehandling i helsevesenet er noe som taler for alternativ medisin.
Når de leser om negative sider innen helsevesenet (de finnes) hyler de opp og fabulerer om hvor bra deres ikkevirkende alternativhokuspokus er.
Dette kommer godt til syne spesielt på Facebooksider som “I Lyskilden”, hvor man promoterer alt fra konspirasjonsteoretisk antivaksinesøppel, via fantasihistorier om healing og homeopati, til kritikk av helsevesenet, som innimellom er berettiget, men hvor man trekker totalt skrullete konklusjoner.
I stedet for å sitte grodd fast på de feite rumpene sine foran Youtube og lete etter kirsebær dyrket i hagen til “Dr” Wakefield hele dagen, burde de gjøre noe om de er så misfornøyd, noe som virker.
Hva med å skaffe seg en utdanning innen helsevesenet, og bidra med noe som virker i stedet for å sitte og prate piss på Lyskilden eller andre svadsteder. Da kan man faktisk bidra til noe, om ikke annet bare være tilstede for noen. Det er liten tvil om at helsevesenet er underbemannet, og jeg har lite annet til overs enn forakt for de som motarbeider det.
Men de er vel for late, og har “tøffelhelter” som betaler for PC, internett og papprødvin fra Hellas…

New York september 2010

by HP
Categories: Reiser
Tags: No Tags
Comments: 5 Comments
Published on: 08.09.10

Bilder

Dag 1 mandag 6.9.
Turen bort gikk helt fint. Først en rolig biltur til Gardemoen, så en liten flytur over dammen. Innsjekking på flyplassen gikk helt fint, men langt strengere enn i sommer. En jente spurte om alt mulig i forhold til bagasjen, hvem som hadde pakket den osv, men siden alt var i orden kom jeg både inn på flyet og inn i USA. Passkontroll og bagasjehenting gikk greit, og tok  en taxi til hotellet. Innsjekking her gikk raskt unna. Rommet er lite, men praktisk. Utsikten er gedigen, men neppe praktisk.
Etter en liten pause på rommet, med utpakking av det lille jeg hadde med, kontroll av internet osv tok jeg likegjerne en tur på byen.
Jeg bor på 38 st. og jeg gikk opp til 8. ave. mot venstre. Ved 42. svingte jeg til høyre igjen – og jeg var på Times Square. Her var det så masse intrykk at jeg ble litt svimmel. Jeg gikk frem og tilbake, satt meg ned litt, gikk tilbake og frem igjen. Kikket, tok bilder, kikker mer, knipser mer. Jeg gikk inn på Hard Rock Cafe, men de hadde ikke noe nettverk, så jeg valgte Planet Hollywood i stedet. Valgte en enkel pastarett med grillet kylling, det var godt.
Ut på Times Square igjen og etter å ha surret litt til gikk jeg opp til Central Park. Her ble jeg stanset av en svært godt voksen dame som jeg først trodde ville prate fordi hun var ensom. Det viste seg at hun nok trodde det samme om meg, og hun var villig til å hjelpe meg med den saken. Mot et lite økonomisk bidrag, går jeg ut fra. Man sir om prostitusjon at det er verdens elste yrke, og hun kan muligens vært med fra begynnelsen. Jeg takket lattermildt nei og tuslet videre.
Ved Central Park gikk jeg bort til Columbus Circle  der Broadway går forbi, jeg tenkte å gå tilbake til Times Square den vegen, men først gikk jeg ikke forbi en liten iscafé som het Grom som hadde sabla god italiensk is. Ned mot Times Square igjen gikk jeg blant annet forbi Ed Sullivan Theatre hvor Beatles en gang spilte (det samme gjorde forøvrig Elvis, The Who, Creedence og The Doors), og som nå benyttes av Dave letterman.
Jeg tok noen flere bilder, men var nå så trøtt at kroppen ropte på senga. Jeg reiste fra hotellet va 18:00, og var tilbake ved midnatt. Ikke rart kroppen var trøtt… Heldigvis fant jeg og noen lokale Perrierpushere. :)

Dag 2 tirsdag 7.9.
At toalett heter lavatory her er ingen bombe, de er nemlig meget lave.
Først gikk turen til B&H, en legendarisk fotoforretning med små, sorte kalotter. Men jeg var for tidlig ute, og slappet av med
En brokkoliomelett på «Stage Door», en restaurant ved Madison Sqare Garden. Flott sted, nydelig mat, ikke drevet av jøder.
Omelett fortært, inn til B&H igjen for å kikke og handle. Det er en stor butikk, masse å se.
Videre til AGT&T for å ordne et SIMkort, var gjort på 5 min. Så måtte jeg litt nord på øya og besøke noen venner. Dette gikk helt uten problemer. Jeg spiste og lunch der oppe, en burger på en koselig liten uterestaurant.
Så var det ned til Columbus Circle, og jeg gikk in i Central Park. Første stopp var Dakota Building som ligger rett ved siden av, og hvor Lennon ble skutt. Like på innsiden for bygningen i parken hadde de laget et lite minnested de kalte Strawberry Fields, med en markering med «Imagine» i bakken. Mere respaktabelt dette enn hva de har gjort med Elvis og Graceland syns jeg. Det var faktisk litt rørende å se det. Vel så rørende var det å stå i nordenden av «The Mall» med utsikt ned mot fontenen og den lille sjøen med robåter. Akkurat slik jeg forlot det for 31,5 år siden…
Jeg tuslet ned til sørenden av parken og bare kikket og knipset. Mennesker som koste seg og slappet av, ikke noe stress. Videre ut av parken, ned 7th ave til Times Square. Verdens sentrum? Mulig, sydet av et helt unikt liv gjorde det hele tiden. Utrolig fascinerende. Og et flott sted å ta bilder. Jeg var en kjapp tur nedom hotellet og dusjet og tømte minebrikker, som snarest innom Macy’s, allerede tom for tskjorter, mere Times Square, tilbake til hotellet ca 23:30. Jeg har sett så utrolig mye – og enda 7 hele dager igjen…

Dag 3 onsdag 8.9.
Frokosten på hotellet er av den enkle sorten, men hadde gjort seg på telttur.
Igjen slang jeg fotobaggen (konstruert som en ryggsekk) på ryggen og la i veg ut i den store eplebyen. Første mål i dag var den norske sjømannskirken, og lunchen de serverte en onsdag i måneden. Jeg valgte å gå bort, og gikk først opp 38th street til 5th ave. og fulgte den bort til Central Park. Et lite stykke å gå, men med så mye å se går det unna. På veien var jeg innom Rockefeller Center, hvor også det norske flagget hang og vaiet i vind. Grunnen til at jeg gikk helt bort til Central Park var epler, her ligger Apple Store, NY. Over bakken en stor glassboks, så en trapp ned i kjelleren hvor selve butikken lå. Masse eplegreier, funksjonelt lagt opp. Morsomt å se, kjøpte ikkeno denne gang.
På vei til sjømannskirken var det igjen masse å se, krysset blant annet Park Avenue. Man så det på bilene, for å si det slik.
Ankom målet noe tidlig, og ble hyggelig mottatt, fikk sette meg ned og ble servert isvann (det var nå stekende hett ute), og pratet litt med personalet, inkludert presten. Jeg fortalte som sant at jeg var turist, jeg fortalte ikke at jeg hverken var sjømann eller kristen. Det kom etterhvert en del folk, og til $23 ble det servert norsk lunchbord med laks til varmmat og masse annet godt, blant annet hermetisk fersken og vaniljeeggedosiskrem til dessert. Pratet om løst og fast med folk, og fikk noen gode tips. Siden jeg fotograferte var et av dem Brooklyn Bridge i skumringen. Ikke selve brua, men fotografere fra den.
Som sagt så gjort. Jeg tuslet litt frem og tilbake før jeg reiste innom hotellet og hentet fotostativet. Satt meg på undergrunnen, og gikk av ved brua på Brooklynsiden. Også her var jeg tidlig ute, men det var masse folk på brua, noen i samme ærend som meg, noen jogget og syklet, andre igjen bare tok det som en tur. Etterhvert som mørket falt på ble byen vakrere og vakrere, og jeg fikk tatt masse fine bilder. Det var igrunnen et fantastisk syn. Undergrunnen tilbake, la fra meg alt unntat kompaktkameraet og sveipet så vidt oppom Times Square for å få meg en matbit og se mere på livet.
Sovnet nesten nesten før jeg kom inn på rommet, blogging fikk vente til i morgen tidlig.

Dag 4 torsdag 9.9.
Jeg hoppet over hotellfrokosten i dag. Ingen fysisk anstrengelse, akkurat. Spiste i stedet frokost på Stage Door hvor jeg hadde vært før. Jeg hadde planlagt en tur inom B&H i dag og (fotobutikken), men de hadde stengt… Irriterende.Så var det undergrunnen opp til 125th st. som er handlegata i Harlem. Ble anbefalt dette på kjømannskirken i går. Sammenliknet med sentrum var dette et nokså rolig sted,  og jeg kom ikke i handlemodus her. Selva gata var vid, og lave bygnnger. Men Apollo lå i denne gata som og hadde fått navn etter Martin Luther King. Jeg hadde ingen konkrete planer videre, men tok undergrunnen sørover til krysset Broadway/Houston St. sånn litt på måfå. Et lurt valg, lå imellom Soho, Chinatown og Little Italy.Her var det vanvittig moro å gå rundt å se. Spesielt morsomt var en butikk i Little Italy som øste høy musikk ftr 60tallet med en svært 60talls bil parkert på utsiden. , man kunne runde et hjørne ogSoho så jeg minst av, egentlig mest av Chinatown og Little Italy. De var nære naboer de to bydelene, man kunne runde et hjørne og plutselig være i et annet land. Etter å ha spist lunch i Little Italy, gikk jeg Broadway oppover til jeg kom til Greenwich.
Gikk rundt her litt, fanget bohemeatmosfæren, tok en kaffe på Starbucks, koste meg. Gikk lenger nordover og var snart på kjente trakter, og gikk innom Ruby Tuesday på Times Square for å spise. Det ble en biff med ostekake til dessert.
Jeg syns jeg hadde trasket nok for en dag, og gikk tilbake til hotellet.

Dag 5  fredag 10.9.
Bare skrittet over frokosten i dag, og gikk rett ned på kaia. Eller rettere til Circle line på Pier 83. Jeg ville se byen fra vannet. Til den nette sum av $35 skulle de ta oss rundt Manhattan på 3 timer. Jeg gjorde det sist jeg var her for 31 år siden. Det sto riktignok et lite skilt i billettluken om at tidvannsforhold kunne gjøre at de ikke kunne ta hele turen, men jeg spurte og fikk beskjed om at joda, de kjørte rundt i dag. Siden jeg skrittet over frokosten tok jeg et par ekstra skritt bort til en bod som solgte forskjellig mat og drikke (inkludert shlush med alkohol!). Jeg kjøpte en kalkunsandvitch. Den var langt fra vond, og enda lenger fra god. Den var bare smakløs. Det var kalkun som ikke smakte moe, det var ost som ikke smakte oe, det var tomat som ikke smakte noe, og brødet manglet smak. Jeg syns det er godt gjort.
Det første vi fikk beskjed om når vi kom om bord var at de på grunn av tidvannet ikke kunne kjøre rundt, de kom ikke under den ene brua. Blablabla. Lurer på hvor mye drivstoff de sparte. Fordelen var at vi fikk se det viktigste fra begge sider av båten, og frihetsgudinnen som en bonus. Jeg prøvde meg på en Hot Dog om bord på båten. Det var litt mer vellykket enn sandwitchen tidligere.
Tilbake til hotellet for å tømme minnebrikker og lade bartterier, jeg kan ikke huske å ha tatt så mange bilder noen gang.
Torsdag kjøpte jeg et par sko. De var for store. Jeg hadde både kvittering og eske, og bestemte meg for å reise tilbake til butikken for å bytte dem. Tok undergrunnen ned, men bommet på stasjon så det ble litt gåing. Men det har jeg fortsatt ikke vondt av. Å finne frem i New York er enkelt, som de fleste vet er det nokså rutete oppdelt med avenyer på langs og gater (streets) på tvers, og de er nummerert. Jeg har ikke brukt papirkart i det hele tatt, men har jo fantastiske Google Maps på mobilen. Her kan jeg legg inn favorittsteder merket som stjerner, og min posisjon er markert. Jeg kan enkelt søke opp det meste av steder. Jeg kan få opp gangavstand dit jeg skal, og et annet program kan logge gåruten.
Jeg fant ut at jeg slettes ikke hadde vært i Greenwich Village i går, bare The Village. Så det ble Greenwich Village i dag. Nokså likt The Village egentlig, men enda mer bohemaktig. Høydepunktet her var nok Washington Square Park. Et yrende folkeliv med folk i alle aldre, farger og fasonger. Det var musikk, det var dans og lek. Og det var duemannen (Pidgeon man), en lokal «berømthet» som vistnok sitter her hver dag. Jeg spiste lunch i området og, på en hyggelig liten uterestaurant. Mitt inntrykk er at servicen er generelt god, men jeg prøver alltid å gå på halvfulle steder, da er maten spiseli, og man får relativt hurtig servering.
Jeg kom til skobutikken, og å byte var greit, men en omstendig prosess. Det ble til at jeg gikk tilbake, litt på Broasway, litt på 5th avenue, og litt mellom. Jeg havnet på Macy’s på Broadway, ikke langt unna Times Square. Kikket litt på bukser, men bena mine må ha krympet for 30″ benlengde er plutselig for langt. Jeg kommenterte at en tomme er en tomme, og ekspeditøren sa seg enig i dette. Jeg får prøve litt til, jeg trenger faktisk en bukse til med mindre jeg finner et hurtigrenseri. Allikevel slo jeg meg løs og kjøpte skjorter ig teskjorter for over 500 kroner! Tiden går når jeg tusler rundt slik, kveldsmat på Times Square igjen og sovnet nesten før jeg fant hotellrommet. Jeg tror min egen seng har ropt seg hes på meg, jeg vet ikke hvem som savner hvem mest. Får ta den med neste gang.

Dag 6 lørdag 11.9.
Lørdag alt, og 9.11. Glemte at frokosten var der, og snublet ikke i den en gang. I dag hadde jeg planlagt å gå på BB Kings Bluesclub og se på Strawberry Field, et Beatles Coverband.
Men før jeg kom så langt, jeg måtte levere klær på vaskeri hos en koselig kineser. Jeg leverte noen teskjorter, en skjorte og en bukse. Dette ble veid og han ville ha $7. Jeg kunne betale når jeg hentet.
Inkludert i inngangsprisen på $40 var brunchbuffét. Maten var flere ganger forsyne seg, og det gjorde de fleste, så den må ha vært spiselig. Så kom bandet på scenen. I anledning dagen tok de faktisk et minutt stillhet. Jeg er ikke for begeistret for coverband i utgangspunktet, men dette var bra. Første settet var tidlige låter, og mye uventet. Blant annet «Til there was you». Etter en pause kom de tilbake med nyere klær, og musikk fra siste perioden. Her overrasket de med både Blackbird, Dont let me down og fra Golden Slumbers og ut fra Abbey Road. Bra stemning. De fleipet og flørtet med publikum. «Ringo, why is your hair moving?» «I’ve got my biggest fan up here».
Mens jeg var der fikk jeg også hentet billetten til Jerry Lee Lewis, og i samme slengen gikk jeg og kjøpte billett til Wesr Side Story i morgen ettermiddag. Så innom rommet for å spenne på seg fotosekken og reise ned til Ground Zero og Battery Park. Opp fra undergrunnen ved WTC, masse politi. Det har jo vært meldt om koranbrenning av en kristen fundamentalist. Lurer på hva han hadde sagt selv, om noen hadde villet brenne bibler? Og hvorfor fundamentalistiske muslimer ikke kan nøye seg med å brenne en bibel for hver koran som ble brent?
Nok om det. De er i gang med å bygge nye tårn nå, hele tre stykker. Og de er i gang med det første. Det var ikke bare mye politi, det var og mye folk. En demonstrasjonsapell ble holdt i nærheten, mye sperret område, jeg oppsøkte det ikke. Men mange bar på plakater og delte ut flyers. Stopp rasisme, endetiden er nær, islam er intoleranse, sannheten om 9.11. nå! osv. Mye rart. Åpenbart masse følelser rundt dette.
Så fotosession Battery Park. Det fineste her var nok solnedgangen over Jersey med Colgate Center i forgrunnen på den andre siden av Hudson River. Det var og flott å se Liberty Island med skulpturen, og minnelysene til tvillingtårnene som brått forsvant for 9 år siden i dag.På vei opp til undergrunnen var det noen puber med masse uniformerte folk som sto og drakk. Det viste seg å være brannmenn som på denne måten minnet sine kolleger.
Det ble sent før jeg kom opp til hotellet, men jeg måtte oppom Times Square i kveld og. Empire State Building kunne jeg se toppen av flere steder, og den øverste delen er alltid opplyst. I går var den grønn, i dag rød hvit og blå.
Jeg var ikke i seng før kl 1, men jeg tror jeg var den første i denne byen som la seg.

Dag 7 søndag 12.9.
Regntungt skydekke i dag, ut ved 10tiden. Skulle opp til B&H fotobutikk, gikk innom Stage Door for en frokostomelett, visste hva jeg ville få der. Tok meg god tid pga været. B&H er en snurrig butikk. Først og fremst har de peiling og de har et enormt utvalg, og de er vel like mye en nettbutikk. Men  den er altså drevet av jøder, og det ser ut til at de bruker hvert minste påskudd (les jødiske helligdager) til å holde stengt. Selve butikken er lagt opp med et sinnrikt leveringssystem. Man må først fren til en disk og be om det man skal ha. Det kommer så på et rullesystem fra lager frem til disken. Ekspeditøren kontrollerer om det er hva kunden vil ha. Så får kunden en hentelapp, varen blir sendt videre. Man går til betalingsdisken og betaler, og får en ny lapp. Når varen er betalt går man til utleveringsskranken og henter varen. Stort sett betjenes man av folk med kallott, skjegg og disse karakteristiske krøllene ved ørene. Og det er svært effektivt det hele.
Så var det West Side Story på Palace Theater på Broadway. Billetter ordnet jeg i går, fikk flott orkesterplass på 6. rad midt på. Jeg har liten erfaring med musicals eller teater, men syns dette var flott. Musikken kjente jeg fra før, den er jevngammel med meg, og vil trolig vare lenger. Flott dansing, flott fremførelse, flotte kullisser og lyssetting. Plottet er kjent nok fra før, og en fri tolking av Romeo og Julie, satt til New Yorks vestside på 50tallet og rivaliseringen mellom en hvit og puertorikansk gategjeng (Jets og Sharks), med dertil slossing og kjærlighetsdrama. Tony fra Jets, forelsker seg i Maria, søsteren til Bernardo,  Sharksgjengens leder. Klart det blir trøbbel av slikt. Når det gjalt fremføringen syns jeg altså det var flott, det var blandet inn mye humor, men det var nok Bernardos kjæreste og Marias venninne Anita som stjal showet i mine øyne. Svært energisk. Det skulle vise seg at de andre i salen og syns det, hun fikk mest applaus.
Tid for mat, Hard Rock Café, ikke fullt så interessant lenger. Det regnet nå og jeg fikk tak i en paraply og gikk litt rundt og kikket, tok undergrunnen ned til Grand Central, og gikk opp til Times Square igjen. Både Chryslerbygningen og Empire State ligger i nærheten av jernbanestasjonen, begge to strakk seg inn i skydekket i ettermiddag, fine fotomotiv, nesten tomt batteri. Oppe på Times Square igjen gikk jeg på Birdland Jazz Club og så Chico O’Farril’s afro-cuban jazz orchestra. For det første var dette litt av et sted, nesten ingen markering på utsiden. På innsiden var det fint, men nok i en gammel stil. Det hørte en matbit til her og – og for første gang fikk jeg tøyservietter.  Det 17manns sterke bandet visste hva de gjorde, synd ikke flere andre gjorde det, for det var langt fra fullt. Musikken var bra, det var god stemning. De spillte en times tid. Tilbake til hotellet og i seng ved 1-tiden, trøtt som en strømpe som vanlig.

Dag 8 mandag 13.9.
Lærte noe nytt i dag at påtversgatene (streets) er delt i to i forhold til gatenummer, og at øst og vest er med i adressenavnet. Derfor rakk jeg ikke noe jeg skulle, jeg gikk feil vei.
Dette gjorde at frokosten ble fremskutt noe, og jeg inntok den litt på sparket på «Pret in a manger» på hjørnet av Broadway og 40th st. Deretter barket det i vei til Ameican Museum of Natural History. For første gang satt jeg meg i en taxi, det gikk radig unna der det var fri vei, men jeg så ikke hvor fort han kjørte da både turteller og speedometer var koplet ut.
Museet var det man kunne vente. Masse sjeletter og utstoppede dyr. Også modeller av mennesker fra forkjellige steder i verden fra forskjellige tider. Jeg spiste litt i en av kafeene og oppdaget at jeg så like mye på de besøkende som utstillingene.
Ut på gata igjen, inn i Central Park og tok meg god tid der og. gikk rundt sjøen der de leier ut båter og opp til sørøsthjørnet. Masse interessant å se. eg skulle på konsert, og måtte ta taxi tilbake, gikk radig unna, den turen og.
Så var det Jerry Lee Lewis. Kom litt sen, ikke optimal plassering, stinn brakke. En annen tulling som kom etter meg og hadde tilsvarende billett laget litt støy og misstemning som smittet. Først kom en Grammyvinnende jente med gitarist og tamtamtrommer og skulle varme opp. Det klarte hun til dels. Så kom backingbandet på og gjorde noen låter før sjefen kreket seg opp på scenen og bort til pianoet. Jeg fikk straks bange anelser, som ble gjort til skamme ganske fort. Både pianospillingen og syngingen holdt mål for en 75åring, han milte og lo, og vitset litt mellom låtene. Stemningen lå oppunder taket. Når han avsluttet etter noe over en halvtime gjorde han det med stil, Great balls of fire og Whole lot of shaking. Han kreket seg av scenen, og showet var ferdig. Ingen grunn til å angre.
Som avslutning gikk jeg en tur bort til 5. avenue, opp til sørøsthjørnet av Central Park, over til sørvesthjørnet via Carnegie Hall for å se stedet, og ned Broadway til Times Square. Derfra var ikke veien til hotellet lang, og jeg sovnet fort.

Dag 9 tirsdag 14.9.
Tok alt veldig med ro i dag. Spiste omelett på en OK resturant. Hadde tenkt og bruke dagen til shopping, og slik ble det. Skulle blant annet til Bloomingdale’s nede ved Greenwich Village, gikk dit etter først å ha droppet av litt klesvask på renseriet.. Som vanlig artig å gå å se, mest på folk men og butikker. Gikk innom litt av hvert. Disse større butikkene er høyst kjønnsdiskriminerende, det er fire etasjer dameklær, en halv etasje herreklær. Bloomingsdale vr og slik, litt mer eksklusivt, fikk med en skjorte. Det ble ettermiddag, var i nærheten av Washington park og spiste en kringle og så på livet der. Veldig artig.
Undergrunnen opp til Herald Square, der blant annet Macy’s ligger. Svær forretning, på størrelse med Harrods kanskje, men bare klær. Det ble kveld, en siste tur til Times Square, sen middag på Ruby Tuesday, litt mer kikking, tilbake til hotellet ca 1 på natta.
Siste hele dagen dette. Litt trist, men relativt mettet når det gjelder intrykk. Hjem i morgen altså, men rekker sikkert litt mer shopping før jeg må forlate byen, senest ved 5tiden.

Dag 10, onsdag 15.9.
Våknet og innstilt på å reise hjem. Pakket, bar ned koffert og bag til oppbevaring, og fikk bestillt transport til flyplass, flyet gikk jo ikke før kl 8 i kveld.
Så det var tid til en siste runde i byen. Jeg var bortom vaskeriet med det som var av skittentøy, både for å slippe å vaske når jeg kom hjem, men de pakket så fint og kompakt, og var enkelt å legge i kofferten. Hadde en pakke fra før.
Det ble tid til en liten tur i fotobutikken og. Gikk igrunnen litt sånn vileløst og kikket. Fikk handlet et par sko til – som jeg bare måtte ha…
Spiste lunch på et litt finere sted, fikk tøyservietter for andre gang på turen. I baren satt en dritings dame og underholdt. Ikke oss, men mannen hun satt sammen med. De reiste, og tipper mer underholdning ventet ham.
Jeg gikk tilbake til hotellet for siste gang, en siste pakking, og shuttlebuss til flyplassen.
Jeg får tid til å reflektere litt. Det har vært en flott tur. Jeg er glad jeg reiste, glad jeg hadde muligheten. Jeg har vært på West Side Story, sett Jerry Lee Lewis, to andre konserter, vært i sjømannskirken, American Museum of Natural History, sett hvor Lennon ble skutt og minnestedet hans i Central Park, båttur, undergrunn, et par taxiturer, gått noen mil, spist godt, sett mange artige mennesker, besøkt masse butikker osv osv.
Hel overveldende har det vært.

Takk for at du fulgte meg på reisen.

USA juli 2010

by HP
Categories: Reiser
Tags: No Tags
Comments: 112 Comments
Published on: 02.07.10

Dette er historien om turen fra San Antonio til Nashville, og de siste dagene i Los Angeles.

Reiseruten fra San Antonio til Nashville.

Bilder finner du her

Dag 19
Lørdag. Åpenbart mange gjester på hotellet, de brukte lang tid på frokosten.
Slappet litt av ved bassenget, flere nordmenn, holdt klokelig kjeft.
Ble ennå litt mer kjent i nabolaget, fant en nærbutikk til som til og med hadde karbonadevann. Eller carbonated water, som ser ut til å være det de i England kaller sparkling water. Hjemme kaller vi det Farris og andre ting.
Slappet av litt til, så kjørte jeg en tur til Hollywood og Walk of Fame. Mer nøyaktig er dette Hollywood Boulevard, og i tillegg til stjernene på fortauet er gaten kanskje mest kjnt for Kodak Theatre, som også er tilholdssted for Oscarutdelingene. Hard Rock Café hadde gjort seg selv så viktige i denne gaten at folk knapt turte å gå bort til inngangsdøren. Vaktene så svært avvisende ut. På de 2-300 metrene av gaten som virkelig var interessant var det mase folk, så ble det tynnere. Jeg kjørte og gjennom gaten i dette strøket etterpå. Med taket nede. Det var kø. Det var det og i Sunset Boulevard som jeg kjørte litt på. Litt råvill fulgte jeg et tips om å kjøre opp i Mulholland Drive, Beverly Hills. Oppkalt etter sjefen for vannverket som foreslo å legge en vei med fin utsikt som var åpen for alle. En tidlig sosialist, som nok burde være glad han ikke levde på 50tallet.
Og maken til utsikt. Se bilde. Å oppleve dette i solnedgang/skumring med fotoaparat og stativ måtte vært noe. Men av en eller annen grunn hadde de satt ned foten for dette ved å forby all stans på veien fra 9 på kvelden til 6 om morgenen. Det var masse ting som ikke var lov her, som turgåing med hunder, alle våpen inkl pil og bue, og andre snurriteter. Her hang hus rett ut i lufta, her var små slott, sikkert ikke veldig billig distrikt å bo i.
Valgte å reise tilbake til hotellet etter dette, traff på vennene på nabohotellet, og vi gikk ut for å spise. I nabolaget lå noe som het Outback Steakhouse. Om navnet var et ordspill på hvor produktet de solgte til slutt havnet vet jeg ikke, men maten var god. Kjøpte en biff som var svært mør og god. Ostekake til dessert.
Kvelden var ikke helt over for min del, jeg fant ennå en nærbutikk som jeg ikk hadde sett før. Meksikanere er det flere av her enn i Texas, og denne butikken bar positivt preg av det. Men like viktig var musikken de spillte, som virkelig fikk meg til å tenke på hvilken positiv virkning dette landet har hatt på musikkens utvikling. De spilte slagere fra tidlig 60tallet, stort sett sorte artister. Jeg var der lenger enn jeg trente på grunn av det. Koselig butikk.
Men da var det ikke stort mer å bruke denne dagen til enn å slappe av. Se litt på TV, tro? Det hr det ikke vært mye av her…

========

Dag 18
Etter frokost med påfølgende baseng- og boblebad slappet jeg av en stund før jeg ble med de jeg kjente her på langtur, først bading og shopping.
Vi skulle til Santa Monica Beach for å bade. De har åpenbart akkurat det samme problemet som hjemme i Norge når det gjelder forholdet mellom asfalt og gummihjul. Det er rett og slett for lite asfalt. Det betyr at det går sent i trafikken. Når det da i tilegg er ovr 40 graders varme… Kjørte med taket nede og full AC. Vi kom til stranden og gikk ut og badet de jeg kjente der var elve til ammen, hvorav syv barn. Nesten alle badet, og vi storkoste oss. Det var fin temperatur i Stillehavet, litt bølger, ingen hai. Det var egentlig ganske moro. Og vått. Ungene var nesten ikke å få opp på land igjen. Ikke alle de voksne heller. Det var godt med folk på stranden og i vannet, uten å være fullt.
Etter dette reiste vi på hanmdletur på et sted hvor det var samlet «Outlets» for forskjellige butikker. Som Levis, Calvin Klein, Nike, Converse osv. En del tilbud, masse varer masse folk.
Jeg kjørte noe før de andre, jeg ville prøve å finne en Walmart som var åpen så jeg kunne få kjøpt litt Perrier. Jeg fant en som va nattåpent – og den vr full. Folk sloss om parkeringsplasser og handlevogner. Om det var fordi det er helg, for varmt å handle på dagen, trygdeutbetalinger vet jeg ikke. Uansett, de hadde ikke Perrier igjen. Så nå drikker jeg iste og vasker klær. Må ned å ordne med det nå, straks tilbake i morgen med mer.
=========
Dag 17
I dag fikk jeg ordentlig frokost. Dvs samme frokost jeg har fått hele tiden, men med ordentlige tallerkner og bestikk. Set smakte mye bedre da. Så var det en tur på bssengkanten inkludert boblebad. Deilig og varmt, men ikke så hett og fuktig som der jeg kom fra.. opp på rommet og planlegge litt. Jeg fant ut at jeg ville ta det litt med ro, bare kjøre litt rundt. Det tok 7 timer før jeg var tilbake til hotellet. Først et kjøpesenter, Block at the Orange, det er gøy. Der var det til min store forundring H&M der… Det var og en egen Conversebutikk der. Jeg visste ikke at de hadde så små i så mange farger… Og store i enda flere. Tskjorter, jeans, belter og caps hadde de og. Moro.
Jeg stoppet ved en isbutikk, hvor man forsynte seg selv (som med softis), og betalte for vekt. Kjekt.
Ut på veien igjen, jeg bestemte meg for å kjøre helt ut til kysten, for så å følge den litt nordover. Jeg kjørte og litt frikjøring, dvs på måfå, Tomtom dirigerer meg til målet uansett når jeg ber om det. Og det var svært greit med åpen bil.
Jeg trengte å handle litt, og fant en Walmart igjen og ble utrolig skuffet. Matvareavdelingen hadde ikke Perrier, frukt eller hytteost. Da må jeg gjøre det på en annen måte i morgen tidlig. Skuffet kjørte jeg tilbake til hotellet, det begynte allerede å mørkne. Jeg planla fort å ta noen bilder av fyrverkeriet halv ti og fikk tatt noen, men avsanden ble litt stor,. Jeg får et nytt forsøk. Etter en liten kveldstur uten kamera ble det en liten tur i boblebadet. Godt før leggetid det. :)
I morgen er en ny dag, nye sjanser, nye gevinster.

========

Dag 16
Før jeg spiste frokost fikk jeg holde rommet til 1:00pm. Jeg gjorde alt klart, og la meg så i sola ved bassenget. Varmt i dag. iPaden jeg kikket på i går fristet mer og mer, og det var i varmeste laget å ligge i sola. Jeg sjekket ut, reiste til Oak Hill Mall og handlet. Aktiverte iPaden utenfor butikken med min egen Mac. Liver er herlig, dere…
Så bar det i vei til flyplassen, jeg fikk fyllt bensin, og kjørte inn til Budget. Bare la nøklene stå i, sa mannen. Jeg gjorde så, gikk ut og lukket døren. Plutselig var bilen låst, med bagasjen min i. Gøy. Not. Jeg fikk mildt sagt bange anelser før flyet. Bilen hørte ikke til der, de hadde ikke reservenøkkel, de måtte tilkalle hjelp. Det kunne ta litt tid sa de. Det gjorde det ikke, mekanikeren var rask og reddet dagen min. «How’s your day, sir? Except for this?» spurte han vennlig og lattermild. amerikanerne er høflige, de spør alltid hvordan man har det. Uansett ikke noe tåredryppende farvel med Kia-en, som jeg har gjørt anslagsvis 270 mil med, gjennom 5 delstater.
Innsjekking gikk fint, jeg ble ropt opp fordi jeg ønsket vindusplass. Det fikk jeg. Dette skriver jeg på den nye iPaden min på flyet. Damen ved siden av meg leser ebok, og på seteraden ved siden av er det to laptoper. Og nå flyr vi over Mississippi. Når flyet lander har tidsforskjellen øket fra 7 Til 9 timer.
Og flyet landet i rute. Spent gikk jeg til Hertz og skulle hente bil. Og der var alt i orden.
En litt annen bil enn KIAen. Heldigvis.
Så var det en halvtimes kjøretur med taket nede, til hotellet, og der var og alt i orden.
Inkludert internet, selv om det ikke er verdens raskeste. Det betyr at internet har virket over alt her, og det er jeg ikke helt vant til fra turene mine i Europa. Hvor skal jeg så neste gang, tro?
Nå vil jeg ha en liten spasertur i nabolaget før jeg tar kvelden her, og sannelig traff jeg kjentfolk, Bilmekanikeren med familien og noen venner bodde på nabohotellet. :)

=======

Dag 15
I dag hadde jeg tenkt å virkelig slappe av, det var et sabla omlevær her i natt. det regnet fortsatt i morges, og jeg tok det med ro, og tok noen ærend og kikket litt. Tilbake til hotellet, sola skinte og brant, og jeg lå på bassengkanten en times tid.
Så ble det tid til en tur på byens museum, Country Hall of Fame. De hadde mange fine ting utstilt, for min del var det mange gitarer å se. Noen Gibson, og Gretch (som stort sett var brukt av Chet Atkins), resten var omtrent bare Martin i alle aldre. Det må ligge noen verdier der. Gøy var det å se.
Så fant jeg et flott handlesenter, hvor det var mang fine butikker å kikke i, og det var en Applebutikk. Jeg klarte å stå og prøve både ny iPhone og iPad. Jeg ble overbevist, men ikke overbevist nok til å prøve.
Kjørte ned til sentrum igjen og kikket og knipset litt og observerte livet på Broadway, som hovedgata med alle spillebulene på heter.
Det er mange hjemløse her, de er synlige. Noen er som uteliggere flest og ligger og sover i sidegatene på søplesekker. Andre er mer våkne og velkledd og høres ut asom bilselgere når de begynner å prate til deg om vær og vind, for så å snu om og fortelle hvor jævlig livet er og at de ikke har penger til mat. Vet ikke helt om jeg stoler på dem, selv om de er både edru og høflige.
En annen måte å tjene penger på er å stå på gatehjørnene å spille, og det var også veldig unge mennesker. Et hakk opp på karrierestigen var å spille innendørs. Da for tips. Det var mye rart å høre for å si det slik. Og mye rart å se.
Jeg reiste inom Taco Bell på veien hjem, som et nærmest avskjedsmåltid. I morgen er det rydding i bil og fly til LA.

=======

Dag 14
I dag tok jeg med frokosten opp på rommet, ser flere gjør det. Jeg tok heisen ne igjen med et par fra New Zealand. De var vanskelige å forstå inntil de fortalte hvor de kom fra. Litt av en reise for begge, vi lo litt av at vi skulle møte hverandre i en heis i Nashville.
Jeg ville prøve noen kjøpesenter «Malls» her og, men de to jeg fant var skralle greier. Og det store ved Grand Old Opry er stengt på grunn av vannskader etter flommen i mai. Det store flotte hotellet på samme sted er også stengt på grunn av oppussing uten at jeg vet om det har noen sammenheng. Jeg kjørte til Walmart rett i nærheten, trengte litt frukt. Jeg fant en av de største til nå, og fyllte opp med litt Perrier og cottage cheese i tillegg.
Å kjøre bil her er ikke veldig komplisert, folk er stort sett greie i trafikken. Rundkjøriner finnes knapt, den første jeg har sett ligger rett ved hotellet her. Er det rødt og klart og man skal til høyre, er det bare å kjøre. Har du noen bak deg da stanger han til deg med hornet sitt.
Noen veikryss har full stopp fra alle sider, det var litt uvant, jeg så jo ikke de andre skiltene. Men det går greit det og.
Ned til byen for å fotografere litt, gjennom et område som var svært eksklusivt. Her i Nashville har jeg ikke sett noe av den «slumbebyggelsen» jeg har sett i de andre byene, som jeg bare har dumpet opp i uten å lete. Uansett, at jeg finner slike steder takker jeg Tomtom for. Jeg har flere ganger bare kjørt rundt uten å tenke på hvordan jeg komer tilbake, det er bare å be Tomtom vise meg veien.
Vel nede i byen tenkte jeg å gå inom Country hall of fame. Så svært ut, og litt komplisert med billetter. I tillegg sto det et norsk par der, de var ikke _helt_ enige for å si det slik. Nå gjorde jeg meg som vanlig ikke til kjenne, men fristelsen vokste etterhvert som diskusjonen tiltok. Jeg gikk ut igjen og tok noen bilder rundt omkring. Som vanlig ville et ungt japansk par ha hjelp til å ta bilder. Det fikk de.
I går sa jeg at jeg skulle spise på Hard Rock Café på dagtid, og jeg syns nå at tiden var inne. Fikk som vanlig knall burger og topp servering. Jeg kjøpte også en caps.
Jeg hadde parkert samme sted som i går, i dag virket betalingen. Jeg hadde btalt for hele dagen, og jeg ga bort billetten min til noen andre som kom i det jeg satt meg i bilen. De ble både forvirrede og takknemlige.
Opp til hotellet for å slappe av og planlegge litt. Ned igjen for å ta noen flere bilder i mørkningen. Det begynte å regne ganske godt men jeg fikk tatt de bildene jeg ønsket.
Oppe igjen ved hotellet møtte jeg igjen paret fra New Zealand, møkk våte, de hadde gått i regnværet fra sentrum. De var svært frustrert over været. Det var i grunnen jeg og. Og det var i grunnen den dagen…

=======

Dag 13

Spiste god frokost i dag igjen på papp. Siste etappe Memphis – Nashville. Har et kart som viser såkalte grønne, eller pene veier. Oppover langs østsien av Mississippi var det flatt, men nærmest som et trylleslag over grensen til Tennessee forandret naturen seg. Det ble frodigere og ikke fullt så flatt. Dette fortsatte etter Memphis østover mot Nashville, og langs den grønne veien var det fint å kjøre. Bra veier og ikke så mye trafikk. Dog på ett punkt lå jeg som nummer to bak en nokså saktekjørende doning. Vi var to om å kjøre forbi, og bilen som kom mot blinket kraftig. Jeg trodde han mente forbikjøringen var uforsvarlig, men han ga bare beskjed om en svartvit bil med julebelysning sto bak en busk. Der ble den stående.
Det var åpenbart et lokalt valg i området, over alt sto klynger med skilt i alle farger med hvem man burde stemme på.
Et rustent vrak av en bil sto lagelig til for fotogrfering på en parkeringsplass langs veien. Slikt var ikke ofte å se, det var langt vanligere at folks hjem var i den forfatningen. Jeg fotograferte den, men når jeg så at den hadde flere kulehull i rutene ble den nok litt skumlere. Like etterpå kjørte jeg gjennom en liten by som het Moscow. Så var den vakre turen over, det var motorvei resten. Etter en stund trengte jeg både litt mat og litt hvile, og jeg fant et snurrig sted som visstnok var drevet av Loretta Lynn, en ikke helt ukjent countrysangerinne med en fargerik historie. Om sitt over 50 år lange turbulente ekteskap har hun uttalt at hun aldri ble slått uten å slå minst to ganger igjen.
Vel, stedet hadde en buffet som jeg kikket på, og så valgte jeg en frityrstekt kyllingfillet fra menyen i stedet. Den den sjarmerende, men noe usikre serveringsjenta klarte pfanden meg å prakke på meg eplekake med is til dessert og…
Videre på motorveien. I mye større grad enn tidligere ville folk gjerne ligge i venstre fil i det tempoet de selv ønsket, gjerne saktere enn i høyre fil. Selv om det sto skilt med «State Law: Slower traffic keep right» oftere enn fartsgrenseskilt. Så kom regnet igjen. Det regnet og regnet de siste 45 minuttene av turen.
Så var plutselig Nashville der. Sjekket inn, alt virket greit, internett oppe og gikk raskt, ryddet litt i kofferten, og kjørte så ned til sentrum, regnet hadde tatt en velfortjent pust i skyene.. Det har blitt slik at jeg nå knapt går noe sted uten bilen. Jeg er preget. Kun en ting har jeg til gode, og det er å bestille mat sittende i bilen.
Jeg parkerte på en parkeringsplass nær det som som så ut som pubgata. Parkeringsautomaten virket ikke, og folk var litt bekymret for å bli tauet vekk, men en fant ut at eieren var på ferie, og ingen var satt til å sjekke det. Ikke helt som i Norge, med andre ord.
Jeg gikk en liten tur frem og tilbake her og tok noen bilder, og det var mye rart å se. Og jeg fant ut at neste gang jeg skulle hit skulle jeg si fra til Sir Paul McCartney, så vi kanskje kunne synkronisere litt bedre. Det var hestedrosjer her og, som i Memphis, men bluessjappene fra Beale Street var byttet ut med countrybuler. Noen så små at folk sto i vinduet og spillte. Ikke ulikt hva Scream Opera gjorde på Lundetangen Pub i pubens spede begynnelse og i bandets enda spedere sorti. Hard Rock Café så litt sånn VIPaktig ut her i Nashville, det aner meg at det er best å prøve på dagtid. Jeg har god tid her i Nasville, så etter en liten kjøretur til tok jeg kvelden. Det regner igjen, og det er meldt møkkavær frem til onsdag. Det er det lite jeg kan gjøre noe med. Jeg kan bare gjøre noe med hva jeg skal mene om det. Og det er best å mene at det er greit, og ikke tenke for mye på det, ellers kan jeg få vondt i hodet.

========

Dag 12
Frokosten på dette hotellet var fin den, men det var papptallerkner og plastbestikk. På en snurrig måte fikk jeg det til at det forringet frokosten. Faktum er at dette var helt nytt, ingen hadde brukt det før, jeg slapp å tenke på om det var vasket godt nok. Og her kunne man steke sine egne vafler selv. Måtte prøve. det var morsommere å lage dem enn å spise dem. Men ting som ikke smaker noe er heller ikke vondt.
Første del av dagen var satt av til musikk, først Stax Studios, så Sun Studios og et par gitarbutikker. Gitarbutikker var nedtur, Sun ikke fullt så nedtur. Stax. Rått.
Selve studioet, egentlig en gammel kino, var forlengst revet, men nylig bygd opp igjen så nær som mulig slik det så ut, både utvendig og innvendig, og fungerte nå som et museum.
Når man kom inn ble man først anbefalt en 20 minutter lang film. Jeg kjenner jo litt av historien, og her var den presentert fort og bra og i historisk perspektiv. Motown ble på ingen måte dysset ned. Booker T & The MGs, Ike & Tina Turner, Otis Redding osv osv hadde vært innom her (de første var egentlig husbandet). Når den i mine ører og øyne fantastiske filmen var ferdig (de beste 20 minuttene så langt på turen) var det en rundtur i rekvisitter, gamle plater, sceneantrekk, instrumenter osv. Dette var flott. Og svært velorganisert. Jeg kjøpte faktisk caps og plekter i en obligatoriske butikken som ligger ved utgangen (det var fullt av slikt i Graceland og).
Så gikk turen til Sun Studios. Tatt i betraktning hva de hadde gjort med Graceland – og for ikke å snakke om Stax – virket dette helt meningsløst. Bygningen sto der, og det var visstnok omvisning, men inen visste noe om priser eller tider, de virket litt uinteressert. Så jeg reiste tilbake til hotellet. Jeg slappet av litt ved bassenget, det var sol og varmt og jeg fortjente det.
Etter pausen, ja hva da? Jeg ikk en liten tur for å finne noen butikker, men gågater eller handlegater er liksom ikke helt noe tema her, derimot hadde de disse svære kjøpesentrene utenfor sentrum. Så jeg fant et som så bra ut og reiste dit. Svære greier, masse masse å gå å se på. Jeg fant ut at jeg trengte et par sko og en skjorte. Det er utrolig fascinerende å gå rundt slik og observere, både varer og mennesker.
På vei ut var solen på vei ned, og det var noen flotte skyformasjoner. Jeg stoppet og tok bilde. «Swisj» sa det og det sto en sikkerhetsvakt der og spurte hva jeg drev med, hva jeg tok bilde av, og at de hadde en sikkerhetspolitikk som forbød fotografering på området. I stedet for å spørre om han var redd for at jeg var russisk spion forklarte jeg ham at jeg hadde tatt bilde av skyformasjonene, jeg viste ham også bildet. Han smilte, sa det var et fint bilde og alt var OK.
Jeg følte behov for mat og det vr lørdag. Jeg stoppet først ved en «Whole Foods Marked» som jeg og hadde vært innom 4. juli, og kjøpte en ostekake. Fant ikke noe annet, men kjørte innom en Taco Bell og tok med meg noe snadder derfra.
Tacoen smakte, og ostekaken som jeg spiser nå er vidunderlig. Klokken er 10:30, og jeg har ikke hotel i Nashville til i morgen.

======

Dag 11
I dag har jeg vært og besøkt Elvis. Jeg kjørte rett dit og var der ved 12tiden.
Selv har han forlatt bygningen firlengst, men tingene hans står der. Og det er mange som kommer for å se. Og for et strømlinjet og glatt opplegg. Parkering, billettkjøp, buss til inngangen, guidet tur.Men når vi kom inn fikk vi allikevel spasere fritt rundt på de områdene som var åpne for publikum. Det eneste jeg kan si om huset innvendig er at Elvis og jeg ikke har samme smak. Det meste velfig pompøst og glitrete. Foruten selve huset var det på den andre siden av veien vygd et stort underholdningsområde med parkeringsplass, utstillinger og spisesteder. De hadde begge jetflyene hans der, og det var interessant å se, selv om det var glorete det og. det største het Lisa Marie. Egeb bilavdeling hadde de og. En av bilene var lakkert perlemorshvit og hadde gullfarget aligatorskinntak.
Dette oppdaget et annet norsk par, hvorpå damen utbrøt: «Men er ikke aligatorer grønne da?» Jeg så ingen grunn til å gjøre meg til kjenne.
Jeg syns hele greia blir litt zologisk have, og lurer på om Elvis hadde likt dette selv. The answer is blowing in the wind.
Så bar det inn til hotellet som lå i sentrum. Fant greit fram og sjekket inn. Jeg hørte forskrekket at damen sa 11. floor. Jeg får tåle det, tenkte jeg. Og jeg tålte det, for utsikten var rett ned på bassenget to etasjer ned, og det var flere høyere bygninger rundt. Her dukket det første internettproblemet opp også. Dvs, det var egentlig ikke noe problem, det var bare noe ekstra som måtte til for oss som bruker Mac, men det sto oppgitt et supportnummer, og det tok to minutter å få meg på nett.
Jeg hadde vagt hørt om noe som het Beale Street en eller annen gang, og nå dukket det opp flere ganger. Det var i gangavstand, og jeg tok en tur bort.
Endelig litt folkeliv. Riktignok fredag ettermiddag, men allikevel. Her var det greit å ha med kameraet. På de få hundremeterne gaten var showgate var det et yrende liv. Og masse politi. Her så det ut til at det meste var lov, og dette var en skikkelig bluespartygate. Notodden? Pøh.
Masse høy livemusikk, masse glade mennesker, guttunger som turnet for penger, politifolk i hyggelig samtale med de som ville, og folk med ølglass som svinset hit og dit. I denne bluesoasen ukket plutselig Queen opp med Another one bites the dust. Totalt malplasert selvsagt, og det ar flere enn meg som reagerte med et smil. Dette var faktisk ganske gøy, men når mørket seg på ved halvnitiden var det liten gtunn til å være der lenger. En liten tur for å kjøpe epler, så dette og senga.
Morgenbad i morgen. Og et par platerstudioer.

======

Dag 10
Avgårde omtrent klokken 10 i dag etter de normale prosedyrene, men måtte sjekke luft i tillegg fikk jeg beskjed om på varselpanelet.
Jeg hadde ikke bestilt hotel til i kveld, jeg visste ikke helt hvor langt jeg skulle kjøre.
Første mål var Greenville, rett over Mississippi. Da måtte jeg først et stykke gjennom Arkansas etter å ha forlatt Lousiana, og så staten Mississippi.
Denne strekningen gikk gjennom noen ørkesløse områder, det eneste spennende som skjedde var Pluto som sprang rett ut i veien så jeg holdt på å kjøre på den, og jeg møtte Postman Pat.
Så var jeg plutselig over elven Mississippi og i staten av samme navn. Lavere fartsgrenser her gitt. Lavere bøter for å litre langs veien og. Greensville passerte jeg fort, jeg vurderte Memphis.
Men før det stoppet jeg ved Walmart. Skulle jeg ha noe fant jeg det der. Billig undertøy, Cottage Cheese som jeg ikke fant andre steder, deilige epler, og sprudlevann.
Når jeg hadde kjørt et stykke syns jeg nok var nok og bestemte meg for å overnatte i Clarksdale, rett og slett fordi det så passe stort ut og var nærmest. Det viste seg at byen er full av blueshistorie. Søk den opp på Google.
Først hotel. Execute inn, et forhenværende Best Westernhotel. Etterhvert så jeg at det nok hadde sett bedre dager, men når det gjelder hoteller er det natten som gjelder.
Så var det å bile litt rundt i orådet og i byen. Som vanlig noen svært forfalne boligområder, og noen fine, og akkurat like biler foran. Artig.
Clarksdale var den første byen jeg var i som hadde et «gammelt» bysentrum. Ikke middelalders, selvfølgelig, men nok tilbake til begynnelsen av forrige århundre.
Mye nedslitt og forfallent, men med sjarme i tonnevis. Og et par berømte steder, som sykehuset Bessie Smith døde på i 1937 etter en trafikkulykke i nærheten (Sykehuset er nå et hotel), og bluesklubben Ground Zero som eies delvis av Morgan Freeman. De to-tre timene jeg har brukt på å se på denne byen er noen av de fineste jeg har hatt. Å ta bilder her var som å være unge i en godtebutikk.
Mens jeg kjørte rundt her spillte de Moot The Hooples gamle hit «All the way to Memphis», og det forteller i grunnen litt om hvor veien går i morgen.
Jeg hadde egentlig ikke spist så mye så jeg spanderte på meg en liten pizza som kveldsmat.

=======

Dag 9
Omtrent samme prosedyre i dag, kjapt avgårde etter bensinfylling. Må betale cash, kortgodtas alle andre steder enn bensinstasjoner. men de fleste har minibanker. Forørig må man betale på forhånd, noe jeg syns er greit. Jeg hadde bestemt meg for Monroe i Lousiana.
Her heter Fretex Salation Army Family store, jeg ar innom en og de hadde om mulig mere rart her enn hjemme. Når vi er inne på det, jeg bruker jo radioen i bilen heftig, og setter bare på selsøk når signalet eller programmet blir for dårlig. Innimellom gjør det det når annenher stasjon spiller Country, den andre halparten kristen propaganda, og resten i en hærlig blanding.
Stoppet for tømming og påfyll, noen av disse stedene er bare digre. Og de prioriterer ikke sunn mat. På et annet av disse stedene tok jeg noen bilder, og to cowboyer spurte om ikke jeg kunne ta bilde av dem og. «We’re just two gentle cajuns from Lousiana, say hello to Norway from us».
Jeg kjørte videre og så et dødt beltedyr i veikanten. Kanskje det burde ha brukt sikkerhetsbelte?
Jeg var innom byen Shrevenport, men Shreenport og jeg kom ikke godt oerens.
Den siste haldelen av denne etappen ble slitsom. Det begynte å regne, regne veldig voldsomt masse. Ikke katter og hunder, mere elefanter og flodhester. dette var litt til og fra, og en gang måtte jeg stoppe langs veien. Det ble mange stopp påbensinstasjoner. Som sagt slitsomt.
Jeg kom omsider frem til hotellet, som nok ikke var av den beste sorten, men greit nok.
Etter å ha slappet av litt tok jeg en biltur til det jeg trodde var downtown. Noe slikt fant jeg ikke, derimot noen bakgater med nedlagte bygninger. I halmørket fristet det ikke å gå ut av bilen for å knipse, jeg tok det fra bilen. Heller ikke her var det mulig å unngå de gamle slitte boligene, og ed mange a dem satt det folk på «terrassen». Jeg så og et par finere boliger langs elven, og et konferansesenter medfargefontene, den blinket i takt med klassisk musikk,
Stuptrøtt går jeg straks til sengs.

=======

Dag 8
Sto opp, sjekket ut, fyllte bensin, og var på veien før 9:30 i dag. Ikke verst.
Jeg hadde bestilt rom hos LaQuinta i Tyler. Her i området har ikke Gud glemt noen steder, men hadde stedet ligget et annet sted i verden hadde han neppe husket det.
Før jeg kom hit hadde jeg kjørt ca 45 mil og sett litt av hvert.
Første mål på ruten var Independence, som visstnok skulle være en liten og gammel historisk by. Før jeg kom dit stoppet jeg i utkanten av Giddings for å kjøpe noe å tygge på. De har forskjellige nøtteblandinger over alt, og gode er de og. Jeg kjørte videre og sentrum her hadde et par ting å by på av fotomotiver. Se bildene. Independence var ikke langt unna i avstand, men når jeg kom dit forsto jeg at den var langt unna i tid. Bare kirken igjen. Velvel. Videre gikk turen gjennom boligstrøk, bølgete åpent landskap, lett skog og dyrket mark. På et av jordene sto det en maskin jeg ikke hadde sett før jeg kom hit. Det må nesten være enten til å så eller vanne med, og den var lang. Jeg stoppet ved en for å ta bilde. Jeg hadde ikke stått lenge før en pickup kom, og en uniformert fyr kom ut. Han spurte høflig hvordan jeg hadde det, og jeg løy ham rett opp i trynet og sa jeg hadde det fint. Jeg luktet ugler i mosen. Han kunne fortelle at dette området tilhørte statsfengselet, og at fanger var på vei for å jobbe og at jeg måtte reise med en gang. Jeg sa OK, ønsket ham god jul og god påske inni meg, og kjørte videre.
Veiene er av generelt bra kvalitet, men noen steder trengs nok litt vedlikehold. Oftest er det to eller flere felt. Fartsgrensene er 35/45 mph i tettbebygd strøk, inntil 70 utenfor.
Folk er ikke så flinke til å holde fartsgrensene som jeg trodde, og det er ikke så mye politi å se heller. Uansett prøver jeg å holde dem selv. kruisecontrol er kjekt til det bruket, men alle andre bruker det og. Det kan bli litt slitsomt når folk holder 1 kmt mer enn deg og skal forbi…
Når de skal forbi gjør de det like gjerne på innsiden som utsiden, de skifter felt i hytt og pine og som regel uten å blinke. Jeg følger godt med i høyrespeilet, for å si det slik.
Jeg var og innom en liten by som het Palestine. En koselig liten by med en del etter amerikansk målestokk gamle bygninger.
Jeg kom endelig frem til Tyler. De fant ikke bestillingen min på hotellet, og det viste seg at jeg hadde bestilt til feil dag, men Beth bak skranken ordnet opp.
Where are you from, Sir? Norway. Oh, and what brings you to Tyler, Hans? Coinsidence. Hun virket litt forbløffet, men lo litt og syns det var morsomt når hun fikk forklaringen.
Bassenget var stengt, rommet fint. Både kjøleskap og mikro, gedigen seng, fint bad med nok lys. Tok en liten tur i området, og så som vanlig noe av den litt mer loslitte bebyggelsen. Jeg så også et hus som de reparerte grunnmuren på. De hadde løftet det av grunnmuren, og satt det på plenen…
Jeg rakk og innom et kjøpesenter (Mall) og har bestemt meg for å bare kjøpe ting jeg trenger. Jeg kjøpte en skjorte og et par sko. Så var det å gjøre klar til morgendagen.

========

Dag 7
Etter å ha gjort unna litt planlegging og skrivearbeid gikk jeg ned for å bade. Det var lik i vannet. Etter å ha ledet den døde sirissen til bassengavløpet tok jeg en dukkert selv, og overlevde. Det var ikke frokost inkludert, og den som var tilgjengelig kostet masse. Jeg gikk bort til Seven Eleven og kjøpte en sandwich med eggesalat. Hadde brødet vært litt søtere og og egesalaten usaltet kunne det vært en god kake.
Når jeg parkerte i går for å forevige fyrverkeriet parkerte jeg ved en matbutikk som så lekker ut, Whole Foods Marked. Jeg reiste dit førts og kikket. Og den var lekker. Her har nok Meny et og annet å lære.
Alt var delikat, alt var det masse av. For eksempel salatblandeområdet. Ja, området. det var to store selvbetjeningsdisker, hver av dem litt større enn fruktmonteren i en vanlig norsk butikk. Og i hyllene rundt sto ferdiglagede porsoner med salat av ymse slag. Så kom alt mulig annet selvbetjeninsgreier. Varm mat, kald mat, fruktsalater, you name it. Selvplukk av nøtter var og en svær greie, men alle nøttene kostet forskjellig. Man måtte eventuelt blande etterpå. Og kassadamene måtte huske koden på hver nøtt… Det ble litt voldsomt. Jeg kjøpte et eple og gikk ut. Jeg lot bilen stå der og gikk en runde bort til sentrum. Intervallene i lyskryssene her er et kapittel for seg. Eller to. Og er man forgjenger tar det ennå lenger tid. Det er faktisk litt slitsomt, man gidder liksom ikke å krysse gaten om det er noe interessant på den andre siden. Nok om det. Gikk inn på en liten café for lunch. Bestillte en omelett og satt meg ut. Mens jeg ventet så jeg at flere av bordene ikke var ryddet av. Jeg så dette omtrent samtidig med et dusin duer. Duene hev seg over restene, jeg ventet på maten jeg hadde bestilt. De var litt ivrigere enn meg, så jeg flyttet meg et par bord vekk. Men andre gjester så ikke ut til å bry seg.
Smarttelefon er kjekt å ha her. Google maps kjenner nok de fleste til som har en slik – og her i USA virker det. Jeg kan søke opp det meste av butikker og få adresse, eventuelt reiserute.
Og den fant noen gitarbutikker for meg, men den som så mest interessant ut var stengt pga gårsdagen. Det var en WalMart rett i nærheten, måtte bare se om den bar lik de andre. Den var speilvent lik.
Man blir sliten av slik og jeg reiste tilbake tilbake til hotellet og badet og slappet av en times tid ved bassengkanten.
Tok en tur med bilen etterpå for å se om jeg kunne få tatt noen fine bilder. Litt tilfeldig kom jeg over et utfartssted ved en liten elv hvor folk i alle aldre badet og koste seg. Så prøvde jeg å få tatt et fint kveldsbilde av «Austin Skyline».
Såå nå sitter jeg her og leker meg med bokstaver, bilder og kart. I morgen går turen til Tyler, Texas. Det blir en litt annen rute enn planlagt, Dallas får bli en annen gang.

=========

Dag 6
Våknet tidlig mot alle odds, og heiv meg avgårde for å spise frokost sammen med noen av de jeg hadde truffet her før jeg reiste videre. Det ble et hyggelig «på gjensyn» som avskjed.
Jeg ville ikke kjøre strake motorveien, jeg ba Tomtom legge opp en alternativ rute til meg. Så satt jeg bilen i D og trykket gassen i bunn mot Austin. Jeg kom ikke lant før jeg innså at tanken trengte refill. Jeg kjørte inn på en bensinstasjon, og tenkte jeg skulle bruke kort, men det kunne jeg ikke. For å bruke kort ute måtte du i tillegg til pinkoden taste Zipkoden (5sifret postnummer). Det har jeg ikke, og jeg gikk inn. Hun syns det var rart at jeg ikke hadde det, hun hadde aldri opplevd noen som ikke bodde noe sted. Men hun «åpnet» pumpen slik at jeg kunne fylle. Så nektet kortautomaten å godta kortene mine. Ingen av dem ville den ta. Når det tredje kortet ble avvist begynte hun å ligne på Lage Fossheim over nesa, slik rynket hun brynene sammen. Jeg betalte kontant. Jeg kjøpte med meg en Perrier, noe av det eneste kullsyrebefengte vannet jeg har funnet her.
Så bar det videre. 4 felt ble til 3, til 2 og til 1. Veien bølget se gjennom landskapet, og jeg var glad jeg ikke hadde cab. Det er 4. juli, det nærmeste amerikanere kommer 17. mai. I sakens anledning sto det boder lans veiene der det var litt trafikk og bebyggelse som solgte fyrverkeri.
Et sted kjørte jeg forbi noe som kunne minne om et utendørs museum for gammelt jordbruksmaskineri, og jeg stoppet og tok noen bilder.
Så bar det til Austin. En av de mindre storbyene på ruten med en flott skyline.
Jeg fant hotellet relativt reit, det var dårlig merket. Det skulle vise seg å være mye annet rart med det og. Det var et AT&Tdrevet konferansehotell, og AT&T har man jo hørt mye rart om. I utgangspunktet var hotellet kjempefint. For å sjekke inn måtte man gå opp en gedigen trapp. Det kom noen og fortalte meg, slik at jeg skulle slippe å se etter skilt til resepsjonen. Men de så meg ikke med en gang. Når jeg fikk sjekket inn, som gikk svært greit, resepsjonisten spurte til og med om jeg hadde laptop, og fortalte at da burde jeg bruke et trådløst nettverk som var gratis, ikke AT&T sitt eget, som var dyrt og dårlig. Neste var parkering og så rommet. Det var tunvindt i seg selv, jeg måtte da ned den gedigne trappen igjen, kjøre rundt bygningen og inn i garasjen. Så måtte jeg ta heisen opp til resepsjonen, gå forbi hele resepsjonen, og ta en annen heis opp til rommet.
Jeg kom inn på et storslagent rom som ved første øyeblikk manglet seng. Jeg fant den fort, den sto på høykant mot veggen. Ned med den. Badet var flott, stor deilig dusj. Gangen var og gedigen. Rommet hadde en kjøkkenbenk med kjøleskap og vask.
Men ettervert dukket det opp noen snurrige ting. Det var ingen kontorpult. Sitter nå på stuebordet med PCen på kjøkkenbenken. Den nedfellbare senga hadde ikke noe nattbord. Og lyset på badet var håpløst svakt. Jeg har snakket om interiørarkitekter med dårlige dager før, denne må ha hatt et behov for å hevne seg på noen for ett eller annet. Jeg tok det ikke personlig.
Ved siden av hotellet lå det en 7-11 hvor jeg fikk kjøpt noe meksikansk farrisliknende, som var godt. Det var og 5 pizzarestauranter rett ved, regnet med at det måtte være den lokale spesialiteten og kjøpte med meg en liten på hotellet. Etter å ha vært og gått en tur ned til sentrum.
Det var 4. juli som sagt, og det skulle være fyrverkeri kl 21:30 i en park ved elven. Jeg tok bilen ned med fotoutstyr, parkerte på et flott kjøpesenter, fulgte en av menneskemassene og fikk helt tilfeldig en svært fin plass, hvor fyrverkeriet fikk en slags kulisse, City of Austin Power Plant. Det lå ved togskinnene på den andre siden av elven for parken hvor fyrverkeriet ble skutt opp.
Det så ut til å være et kjent sted fra før for det kom masse folk. Drikkende ungdommer, voksne og unger om hverandre. Mane a¨v dem gikk nærmere langs jernbanelinja, andre hadde med seg campingstoler. yrverkeriet begynte, det var en halvtimes flott skue, og jeg har aldri hatt så fine forhold å otograere fyrverkeri på. I allefall ikke temperaturmessig.
Jeg var relativt trøtt, og reiste opp igjen til hotellet og la meg i sengen uten nattbord.

=======

Dag 5
Siste hele dag her i San Antonio, har slappet av og kost meg. Måtte finne kabel til batteriladeren til kameraet, og det fant jeg på RadioShack, anbefalt av en av mine ivrige lesere. (Takk, Tom). Igjen en runde i byen før jeg reiste tilbake til hotellet for et lite bad, og nå fant jeg jaggu boblebadet og. Så opp på rommet, og der var værelsespiken i gangen. «Hi, sweetie, doin’ OK? Is the aircondition working now?» Dagen før gjorde den ikke det, dvs den virket motsatt. Og hun fikset det.
Kikket litt på kart og slikt for videre tur atter Austin, men blir ikke klok. Reiste så ut og spiste litt og traff noen hyggelige folk. Tilbake på hotellet var det nattbading og nattmat.

=========

Dag 4
Først en sen frokost, så slappe litt av med PCen. Bestillt hotel i Austin og sett litt på reiseruter. Dro en tur inn til byen igjen me buss, gikk igjen runt og vaset og kikket og pratet med folk. Handlet et par sko som jeg nok likte, men garantert ikke trenger. Men ny lommebok trengte jeg, så jeg kjøpte det og. Begge deler på Maceys. Snakket med en selger på et kjøpesenter, han spurte faktisk litt om Norge. Fikk endelig skikk på lokalt simkort med 3Gdekning fr AT&T. Har prøvd å finne et adapter til stikkontakter, jeg klarte jo selvfølgelig ikke å få med meg det, men butikker som kan ha slikt er ikke å oppdrive… Slik er det altså å ha god tid på ferie. Ikke vant til det fra Europaturene. Og tiden går på den måten. Tilbake til hotellet for å bade i regnet igjen, skifte, spise litt, og så reise for å møte noen folk. Mere mat, masser koselig prating. Ikke masse hendelser verdt å skrive om i dag med andre ord, men mange intrykk. Svært fin dag. Og nå har de nattmat på hotellet, lurer på om jeg skal hive meg på.

=======

Dag 3
Hva skal man med vekkerklokke når man kan våkne til benkrampe? Så jeg gikk nok mye i går ja. Fikk heldigvis sove litt igjen og har vel i tid sovet bortimot en normal søvn. God frokost, ut å kjøre bil. Jeg hadde sett meg ut noen butikker i området rundt byen, og tok turen dit med hjelp fra mitt reisefølge Tomtom. Noe fant jeg, noe fant jeg ikke.
Det jeg fant var at det var morsomt å kjøre rundt i boligområder av den mindre vel bemidlede typen. Man kan godt si at de bodde i rønner, men rønnene hadde oftest fine biler på utsiden. Merk flertallsformen. Og husene var ofte dekorert med juggel. Artig.
Igjen innom Walmart, trengte noe undertøy, det viser seg at det koster mindre å kjøpe nytt enn å bruke hotellets vasketjeneste.
Innom hotellet som snarest for å ta et bad. Jeg skiftet på rommet, og sjekket at det vr opphold. Når jeg kom ned viste det seg at jeg ikke hadde sjekket godt nok, det høljet ned. Jeg sto og kikket ut glassdøren mot bassenget kun iført badebukse, og jeg hørte en stemme som sa «You’re gonna get wet before you hit the pool». Jeg måtte jo finne ut om stemmen hadde rett, og det hadde den. Å bade i høljregn var en ny og artig opplevelse. Kan anbefales.
I heisen opp til rommet tok jeg i meg å prate til meg selv på engelsk. God trening, I guess.
Etter å ha slappet av litt reiste jeg tilbake til sentrum, bare for å gå og se på menneskene, og tusle litt rundt. Jeg tok bilen bort. Traff noen jeg kjente, slo av en prat med folk, koste meg.
Tilbake til hotellet litt over 11, nokså sliten egentlig., Masse igjen.

======

Dag 2
Tilpasningsdag.
Jeg har gått litt (nei, mye) rundt i byen i dag og kikket. Og kikket. Det har regnet litt, blåst litt, og solen har smilt litt. Jeg har vært på Five & Dime, et par drugstores, gått forbi noen isbarer og andre barer. Jeg badet i bassenget på hotellet, prøvde å ta buss (og klarte det),
At alt er så stort eller større her er ikke helt sant. Bassenget på hotellet er ikke mye større enn et boblebad, og toalettringen er like stor som hjemme. Ikke er alle amerikanere like store og feite som alle vil ha det til heller.
Etter en kort pause kjørte jeg til en annen Wallmartbutikk. Takk til TomTom.
Jeg hadde ikke alt jeg trengte, fant det ikke der heller. Men jeg fikk en liten rundtur. Blant annet kjørte jeg inni et falleferdig boligområde. Intressat, men fant det for skummelt til til å stoppe og ta nilder.
Var en liten tur bortom Downtown igjen, og spiste på Hard Rock Kafé. Kult museum med god burger. Simply the best.
Drosje tilbake til hotellet, 45,-.
Og slik slutter denne dagen, men mange igjen.

======

Dag 1
Jeg har akkurat sjekket inn på hotellet mitt i San Antonio, hvor jeg skal være frem til søndag. Reisen gikk svært bra om døsig, døsen bare brutt opp av noen småmorsomme episoder innimellom.
Ble hentet halv fire av en hyggelig taxisjåfør, som gjorde at jeg nådde et tog som fikk meg til Torp. Jeg hadde angst på grunn av NSBs dårlige rykte, og det er dumt å bryte turen før den har begynt. Men begynte gjorde den og snart var jeg på Schipol. Vi hadde akkurat passe transittid, og jeg var først gjennom sikkerhetskontrollen. Og nesten sist. Med en nærmest bibelsk stahet hadde de flyttet meg inne i flyet og jeg måtte ha nytt boardingpass. Og da måtte jeg ut av sikkerhetsområdet og inn igjen. For å være helt sikre sjekket de også skoene mine denne gang.
Så avgårde på en 747-400 til Houston. Jeg ville prøve å sove på flyet og tok foreskrevet medisin, sovnet og ble vekket for å spise. Nesten før flyet hadde tatt av.
Jeg fikk flere muligheter til å sove, og benyttet noen av dem.
Fremme i Houston var det å hente bil. Jeg fikk nøkler og gikk ut. Stoppet. Lo. Gikk inn igjen og ba om en bil. Den nye jeg fikk var til å leve med. Jeg klarte å kjøre bil i dette landet og, de tre timene gikk radig og det gikk greit å finne hotellet. Men ikke før jeg hadde stoppet på WalMart og kikket. Og det er akkurat litt større enn alle skrytehistoriene om hvor store disse butikkene er… Det samme gjalt temperaturen. Godt og varmt og fuktig.
Hotellommet er stort og deilig, det har to store senger og kofferten fikk den nærmest vinduet, flott bad, og et ACapparat som lager mer støy på rommet enn det var inne i 747en…
Senger med fjernkontroll til regulering av hardhet (eventuelt bløthet) og en telefon som er så 70talls og plastikkamerikansk at det er til å grine av. Jeg klarte å gå en liten tur og bort til sentrum og det beryktede River Walk før sengetid. Ikke så mange mennesker her nå, men det dukket opp noen feite seksbente venner av unevnelig type. Dusj. Sove.

En liten historie om ansvar

by HP
Categories: Samfunn
Tags: No Tags
Comments: 1 Comment
Published on: 08.03.10

Mor Norge bodde sammen med Far Oslo i Voksenkollen. Sammen hadde de
jenta Anne Therese, mens Far hadde sønnen Einar Bjørn fra et tidligere
forhold.
Anne Therese fyllte 10, og de hadde bakt en kjempestor kake til henne,
som hun selvsagt skulle ta det første stykket av selv. Einar Bjørn var
nok litt sjalu, han var 12, og det var lenge til han hadde bursdag.
Far var og litt trist, han skulle så gjerne sett at Anne Therese var
en gutt i stedet.
Mens hele familien var ute og spiste middag på en fin og dyr
restaurant før de skulle hjem og spise den gode kaken, snek Far Oslo
og sønnen Einar Bjørn seg ut. De kjørte hjem og sto lenge og så på den
fine kaken til Anne Therese. «Du gleder deg nok til å smake på den
kaka» sa Far Oslo. Einar Bjørn kunne ikke nekte for det.
Det er nok lurt at noen prøvesmaker den, mente Far Oslo. Han foreslo
at Einar Bjørn skulle ta et lite stykke. Einar Bjørn nølte ikke, men
tenkte ikke på at noen ville se det. Hva Far Oslo tenkte er ikke godt
å vite. Kanskje han var glad for at det var hans sønn som fikk den
første biten?
Så kom resten av familien hjem og så hva som hadde skjedd. Det ble en
huskestue ingen kunne huske maken til, og alle skylte på alle, noen
til og med på bakeren som hadde bakt kaka, og de som hadde laget
kakespaden og bestikket. Alle disse kranglet seg i mellom så kremen
skvatt, og alle var irriterte fordi Anne Therese ikke hadde fått ta
det første stykket.
Men Anne Therese var lur. Hun tok det hele med stoisk ro og skar ut
et større stykke av kaken rundt der Einar Bjørn allerede hadde forsynt
seg med, slik at når hun hadde skåret ut sitt stykke så det ut som hun
hadde forsynt seg først. Selv om hun ikke fikk så mye kake hun burde
hatt, hadde hun glattet over at den dumme halvbroren hadde forsynt seg
med et lite stykke først.
Som straff fikk ikke Einar Bjørn spise kake de neste to bursdagene.
Mange i familien syns dette var dumt, han var jo så glad i kake, og
det var jo  Far Oslo som hadde sagt at han kunne forsyne seg først,
under påskudd av å prøvesmake. Så derfor mente de at Einar Bjørn var
uskyldig. Og på den måten fratok mange Einar Bjørn ansvaret han hadde
ved selv å forsyne seg, og idioterklærte ham i samme slengen.
Far Oslo satt seg rolig ned i en stol. Han tenkte sitt og ante kanskje
at han kanskje ikke kunne være sammen med Mor Norge stort lenger.

Nisserud

by HP
Categories: Uncategorized
Tags: No Tags
Comments: 62 Comments
Published on: 14.12.09

Min samlemani omfatter hus. Slike små nissehus til å sette telys i. Jeg har nå ca 35 slike, og tidligere har jeg bare plassert dem litt tilfeldig på et bord – eller i peisen.
Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre noe mer av det, i form av litt mer landskapskonstruksjon og byplanlegging.
Først tenkte jeg noe i form av fønsenetting og papir, siden en tykk isoporplate som jeg kunne skjære ut, så dukket den så langt smarteste ideen opp, med isoporplater i en tykkelse av 1 cm.
Hos en lokal byggvareforhandler kjøpte jeg 15 stykker (60x120cm), reiste hjem og begynte å kutte.
Etter et par timer var grovrisset klart, og sees på bildet under.

Nisserud trinn 1
Nisserud trinn 1

Europa rundt 2009 (Mil etter mil i en kjempekul bil)

by HP
Categories: Musikk, Reiser
Tags: No Tags
Comments: 110 Comments
Published on: 09.08.09

Nyeste innlegg øverst, deretter i kronologisk rekkefølge under den røde linjen.

Dag 16, mandag 23.8.
Så sitter jeg her i Hirtshals og venter på fergen. Turen oppover har gått fint, stort sett kjørt motorvei, men og litt Margueritvej.
Status? Det er turen hjemmefra som har gått lengst syd, denne også ca 500 mil. Jeg har sett og opplevd masse, ledd en god del, og bannet litt. Blant annet lo jeg av den utkledde gateskulpturen som mange gikk bort til med usikre skritt – så viste det seg at det bare var en skulptur. Tror det var i Brussel. Det er umulig å trekke frem høydepunkter, det har vært mange. Nedturene har vært der men de har vært korte. Vil jeg gjøre dette igjen? Kjøre hjemmefra og nedover i Europa? Etter de to første turene var svaret ubetinget ja. Nå er svaret kanskje kanskje. Men bilturer med leiebil leger vekk er interessant.
Til dere som har fulgt turen og kommentert både blogg og FaceBook, takk for følget, det har vært hyggelig.

Dag 15, søndag 22.8.
La meg si det først som sist, jeg er på vei hjem, og lei av å skrive denne bloggen. Men jeg føler meg litt forpliktet, og den fungerer først og fremst som dagbok for meg selv.
Dagen startet med frokost i Oldenburg. Stusselige greier tenkte jeg når jeg kom inn i restauranten. Kun en type brød, tørt. Ingen rundstykker, ikke noe pålegg, ingen juice. Så ble jeg spurt om jeg ville ha kaffe eller the, men svarte at jeg helst ville ha juice. Hun gikk og hentet det samt et brett med rundstykker og pålegg. Samtidig oppdaget jeg at det var eggerøre og pølser, så det ble en fin start på dagen. Så var det ny etappe på Autobahn – og i dag var det ikke annet. Omtrent til Hamburg var det masse veiarbeid, så det gikk ikke fort, men etter Hamburg og opp gikk det i ett. Et par ganger glemte jeg å følge med på speedometeret. Men så lenge man følger med bak går det greit. Det gikk uansett greit, og jeg kjørte nesten i ett.
Fant hotel greit, sjekket inn og et flott rom, og fritt nett.
Haderslev er en svært fin by, masse gamle bindingverkshus, og en fin lang gågate. Jeg har nok tid til en liten handlerunde i morgen. Ellers gikk jeg litt rundt og kikket og fotograferte. En liten kjøretur på den likale delen av Margittruten ble det og tid til. Den ruten er kjent for vakre omgivelser som dette:

Landskap utenfor Haderslev
Landskap utenfor Haderslev

Jeg spiste litt og, en omelett til sen lunch og en burger til sen middag. Kjempeporson som ga meg dårlig samvittighet.
En fin dag dette.

_____________________________________________________________________________________________________

Dag 1, søndag 9.8. Kjørerute
Det er tre år siden sist nå. Som den gang kjører jeg BMW Z3, har forlatt hjemmet i hui og hast, halvveis ferdiguryddet, og tar ferge til Hirtshals. Mange tyskere ombord, det er alltid noe frigjørende ved å se dem reise hjemover. Når i Hirtshals er det meningen å kjøre direkte til Helsinge på den store bros vei. Videre er det meningen å reise videre nedover mot Moseldalen.
Så er det kveld på bloggen, jeg har kjørt mil etter mil. Strekket fra Hirtshals til Helsinge er på ca 52 mil, tilsvarer Skien Røros, noe jeg brukte ca 5 timer på.
Det er ikke mye å fortelle fra en slik biltur, bortsett fra at alt gikk greit. Til og med monsterbroen over Storebælt taklet jeg bra denne gang.
Besøk hos niese med mann og barn var som vanlig hyggelig, og har blitt en tradisjon på disse turene. Etter noen timer der, inkludert grillet kylling og ribbe, bar det til hotellet i Ballerup. Zzzleep Hotel, som var slik som forventet, og da er det jo bra.
Jeg trenger alltid en liten kveldspromenade, den ble ikke lang, hotellet lå i et nokså uspennende område. Men i vinduet på en stengt bensinstasjon var siste nummer av Extra Bladet, som hadde prestert å lage en sak av at 9 av 10 dansker hadde sex utendørs. 9 er meg bekjent ikke delelig på 2…
Det ble ikke tid til så mye fotografering i dag, men dikk i allefall denne hilsenen med meg fra Danmark.

dansk
Postkort fra Danmark

____________________
Dag 2, mandag 10.8. Kjørerute
Etter å ha sovet skikkelig til jeg ble vekket av Finn Kalvik fant jeg en stor feil med hotellet. Det lå i et regnværsområde. Men det ga seg fort etter å ha klaget i resepsjonen.  Hotel Zzzleep holdt hva det lovet i langt større grad enn mange, dyrere hoteller. Det som skulle virke virket. Keep it simple.
Så bar det i vei til Rødby/Puttgarden, og derfra til Kassel med ny overnatting booket. Kortere etapper allerede.

Slike kaffekopper vokser ikke på trær

Til Rødby gikk fint selv om det regnet litt, og jeg hadde på taket. Jeg tok det ned før jeg kjørte ombord i den tre kvarter kjedelige fergeturen, hvor jeg rett før vi kom i land fant ut at det var lurt å spise en salat. Det var det og, så sparte jeg litt tid på det, uten at fergen ble forsinket.
Kjørte fra Puttgarden i lettskyet, 25 grader varmt vær, alt flott. Men det skyet over, og etter noen timers kjøring kjørte jeg gjennom en liten skur, men det tåler vi – regnet blåser over bilen. Jeg vurderte å kjøre inn på en bensinstasjon og ta opp taket, men lot vær, og da var det 3 mil til neste. 500 meter etter dette åpnet himmelen seg ned i den åpne bilen min. Men det gikk på et vis det og, Regnet fortsatte å blåse over bilen. Det var en selsom opplevelse, litt regn har jeg jo prøvd før med bra resultat, nå vet jeg hva bilen tåler av slikt. Det var kun noen dråper inni faktisk. Så jeg følte nok at jeg vant over værgudene, og de ga opp. For en stund.
Dog tok en annen gud over, selve naturen, og den forlangte at noe måtte tømmes. Slike fasiliteter er det på bensinstasjoner, det er ikke noe problem. Men det koster penger, og jeg hadde ennå ikke tatt ut noen kontanter. Og bensinstasjoner tror jeg ikke har slikt, så jeg valgte en avstikker til en liten by hvor jeg fikk tatt ut penger. Tilbake på autobahn, og bom kø. Heldigvis var det ikke langt til en avkjøring, så jeg kjørte en omveg og kom inn på autobahn uten kø. Jag hadde tatt opp taket nå pga gjentatte skurer. Men det hindret meg ikke i å observere det flotte, bølgende landskapet veien nå gikk i. Med lavt, skiftende skydekke, nærmest damp fra både vei og omgivelser med gløtt av solskinn var dette en drøm å befinne seg i for en fotograf, men plassen bak rattet gjorde fotografering umulig, jeg måtte passe på både forover og bakover. Det var trafikk, 3 felt og tidvis stor hastighet i venstre fil, jeg kunne ligge i 150 og bli fort forbikjørt. Men dette er ikke uvanlig. Eh… ? Nok om det.
Vel fremme i Kassel og nytt billighotel var det en liten tur innom byen før jeg tok kvelden og begynte å planlegge neste dag.

Stemningsbilde fra Kassel
Stemningsbilde fra Kassel

___________________
Dag 3, tirsdag 11.8. Kjørerute
Etter mye om og men ble jeg enig med meg selv om å ta neste stopp i Koblenz. Ikke lange kjøreturen, og den lå i møtepunktet mellom Rhinen og Mosel.
Bilen var våt når jeg sto opp, og etter en rask frokost kjørte jeg innom Kassel igjen for å se litt. Fant et stort kjøpesenter, men jeg var nesten en time for tidlig ute. Det regnet ute, og ikke hadde de det jeg så etter heller, så exit Kassel.
Kjøreturen til Koblenz gikk flott, mer og mer bølgete terreng, en del byger, masse flott natur og lys, og taket nede siste halvparten av turen. Jeg fant hotellet svært raskt, men plundret litt med å få plassert den. Vel oppe på rommet sjekket jeg at alt virket (internet og dusj), tok et glass vann, og tok med Canon på tur.
Koplinz var lettere å finne frem i i forhold til det meste, og i en av de mange koselige og tett befolkede gågatene fant jeg en butikk som hadde den delen til TomTom jeg manglet. Jeg kjøpte også verdens mest harry vifte, til å putte i en USBinngang på Macen, og med LEDlys slik at den kom med koselige meldinger så jeg ble helt kald…
Det var faktisk ganske trivelig med en gåtur etter all kjøringen, og det var mange fristelser som det var en glede å avstå fra. Så langt har det vært sparsomt med mat, men masse vann. En liten tur langs elvebreddene avsluttet spaserturen.

Mosel renner ut i Rhinen omtrent her
Mosel renner ut i Rhinen omtrent her
Oppover Rhinen med solkraft
Oppover Mosel med solkraft

Etter en liten hvil og litt netting på rommet, tok jeg en liten spasertur og så på utelivet igjen. Mange koselige utekaféer, men ingen med meny på engelsk, og jeg var sikkert ikke sulten nok til å mase om det. Men luften var nydelig, og det var behagelig å bare slenge rundt og observere. Så var det opp på rommet og planlegge morgendagen før jeg skal legge meg horisontalt sidelengs slik jeg pleier når jeg skal drømme underfundige ting i en blanding av farger og svarthvitt, fleip og fakte, sannhet og oppspinn. Jeg skulle ønske jeg kunne ha med fotoapparatet dit. Men det blir vel med drømmene, tenker jeg.

____________________
Dag 4, onsdag 12.8.

Bråvåknet mitt i en merkelig drøm av at lille vakre Anna ringte og sa jeg måtte stå opp. Jeg så gjorde, gikk i dusjen, deretter frokost. Dagen var klar, jeg skulle kjøre Moseldalen ned til Trier. Været var fint, så det var bare å ha kameraet klart og sette i gang.
Så bar det oppover Moseldalen, i retning sørøst. Det var som å kjøre inn i et 18 mil langt postkort. Grønne, vinkledde dalsider var en fin ramme på elven som slynget seg motsatt retning av hva jeg kjørte. Av og til dukket det opp større eller mindre byer på en eller begge sider av elven. Det ble mange stopp her, noen spontane. Ikke for mye trafikk, og området inviterte til en koselig tur med taket nede i et fotofantastisk lett overskyet vær. Mange syklister var det, og fine sykkelveier hele strekningen. Og folk var blide. Et høydepunkt så langt.

Vegg
Fra en av byene i Moseldalen

Dette varte til jeg kom til Trier. Visstnok en av Tysklands eldste byer, med romersk avdeling. Hotellet jeg hadde reservert dagen før hadde ikke bekreftet reservasjonen, og TomTom hadde det ikke i lageret sitt. Hotellet het Primavera. Jeg sto så uten noe hotell, nettopp den situasjonen jeg har unngått de siste gangene. Når jeg så allikevel måtte lete etter et nytt og det bare var en halvtimes kjøring til Luxembourg var det ikke noe vanskelig valg å kjøre dit.  Jeg nevnte at det å kjøre i Moseldalen var som å kjøre i et postkort. Når jeg nærmet med Luxembourg kom jeg inn i et område som var som å kjøre i en arkitektmodell i full størrelse. Solskinn, pent kledde mennesker, ikke noe veiarbeid, ingen tagging, flotte nye bygninger. Nesten nifst. Unødvendig å ta bilder der, alle har sett slike modeller.Vel fremme stoppet jeg ved fortauet og oppdaget at jeg hadde nett. Gikk så i gang med å søke etter hotel med internett og garasje, og valgte det første jeg fant. Jeg bestilte og betalte og sto i resepsjonen 5 minutter senere. Det virket OK, og jeg gikk opp på rommet som så bra ut. Men ikkeno nett. Ned å klage høflig men bestemt og sa at dette måtte være i orden etter at jeg var tilbake etter en times fototur. Og det var det. Så jeg tenkte jeg kunne gå ut og kjøpe det vannet jeg glemte å kjøpe på veien. Når jeg kom opp på rommet igjen var nettet nede på nytt. Ned igjen, og fikk faktisk nytt rom. Jeg syns jeg bør være fornøyd med det selv om slikt er veldig frustrerende. Så her sitter jeg nå i Luxemburg og lurer på hvor jeg skal i morgen. Paris, kanskje? Le Mans? I allefall Frankrike.

____________________
Dag 5, Torsdag 13.8.
Jeg var nokså lei når jeg krøp til køys i går, men i det minste fikk jeg booket nytt hotel i Dijon, Frankrike,
Jeg bråvåknet i dag etter en helsikkes drøm med unger som ble sprengt i luften og folk jeg ikke har sett på 20 år. Jeg spiste og sjekket ut. Hadde bestemt meg for å handle litt klær i Luxrmbourg, og brukte en times tid på det, så nå har jeg noen rene klær igjen.
Så gikk turen til Verdun, der det hadde vært et slag under den store krigen. Svært mange døde i dette slaget som til da var det blodigste verden har sett.

Noen husker dem fortsatt
Noen husker dem fortsatt

Det regnet, så jeg valgte å ikke kjøre motorvei. Fine omgivelser, gjennom noen småbyer osv. Kjørte førtst forbi noen minnesmerker, så inn i byen. Og selv om det fortsatt småregnet litt merket jeg at jeg var i et annet land. Det tunge, dystre Tyskland var nå byttet ut med et åpnere og mere positivt Frakkrike. Jeg merket det på stemningen i Verdun, på humøret mitt, på veiene. Verdun var faktisk en hyggelig by på tross av sine dystre minner.
Med et langt lettere sinn, og et vær som etterhvert letnet kjørte jeg nedover mot Dijon, og jeg holdt meg fortsatt unna motorveien til det var ca 10 mil igjen. Flott landskap og fine veier, og syns folk oppførte seg bedre på motorveien. Dette er muligens den første  hvor jeg har hatt ordentlig feriefølelse og slappet av, selv om jeg har kjørt nesten 40 mil.

En elv jeg passerte
En elv jeg passerte

Kjørte rett på hotellet i Dijon, sjekket inn, sjekket nett og paskerte bil på under 15 minutter. Slik skal det være. Glemt er gårsdagens kvaler. Nå vil jeg se på byen.
Denne byen må både jeg og Hr Canon ta nærmere i øyesyn i morgen, ser ut til å være mange flotte, gamle bygninger. Siden jeg har gjort et grundigere forarbeid i dag har jeg med meg både boblevann, nøtter og yoghurt. Så da kan planleggingen av morgendagen starte. Og jeg ser ingen grunn til å starte på hjemveien ennå.

___________________

Dag 6, Fredag 14.8.
Så var det fredag etter atter en natt med merksnurrig drømming. Været er bra, har alt spist frokost. Hadde alt bestemt meg for Orleans som neste mål, kun en rundtur i Dijon før jeg kjører videre. Kanskje jeg hjører utenom motorveiene? Tomtom hjelper meg godt med det. Men først var det en liten runde i byen for å se den i dagslys. Det er alltid fascinerende med gamle bindingsverkhus som ser ut som de kan velte alle veier hvert øyeblikk.
Så var det igjen på tide å sette seg i bilen. På mitt lille kart er enkelte veier merket som grønne, altså at de går i pene omgivelser. Jeg plukket ut noen steder langs disse grønne veiene og ba Tomtom om å lede meg varsomt gjennom det. I rekkefølge kjørte jeg gjennom Autun, Chateau-Chinon, Corbigny og Clamency. Et utrolig veistykke med flere småbyer mellom de nevnte, åpne, bølgete åkre i milevis og bratte skoger, noen ganger på veier så smale at det ikke var plass til midtlinje. Jeg stoppet i Clamency, det var by på en liten åsrygg, med middelalderbebyggelse, båtliv og sluser og elven som snodde seg i flere grener gjennom byen.
Det siste stykke til Orleans gikk langs motorvei, og det er og vakkert her i Frankrike. Ikke industiell og igjenlukket som Autobahn i Tyskland.

Kirken i Klamecy
Kirken i Klamecy

Vel fremme i Orleans gikk det fint å finne hotellet, og raskt å sjekke inn. Jeg må bare lære meg å bestille til riktig dato. Men resepsjonsdamen syns det faktisk bare var morsomt. Hotellet lå litt utenfor byen og virket ryddig og bra, rommet var fint, og internett er det beste på flere dager. Enn så lenge. Heisen er et eget kapittel. Det er mulig at den får plass til en likkiste, men da må liket selv åpne kista på gløtt og trykke på knappen.
Jeg har allerede rukket en svipptur i byen, som virket veldig koselig. Må nok innom i morgen for å se den og i dagslys. Og jeg har altså hatt mitt første restaurantbesøk, og spist salat med tomat, mozzarella og oliven. Og Pellegrino ved siden av.

Her spiste jeg
Her spiste jeg

Så var det å planlegge morgendagen…

Dag 7, lørdag 15.8.
Før jeg la meg i går var jeg mer eller mindre enig med meg selv om å ta en liten handlerunde i Orleans, før jeg kjørte en ren motorveietappe til Rennes hvor jeg fikk ordnet rom.
Vel inne i byen, ca 10:30 var så og si alt stengt. Etterhvert åpnet noen få klesbutikker. I flere vinduer sto datoen og stengt nevnt. Jeg har i ettertid funnet ut at dette er Jomfru Marias himmelfartsdag. Og da lurer jeg på om amerikanerne har gjort helligdag av at Armstrong satte foten på månen? Trukke det, nei.
Da var det bare å trykke gassen i bånn for å si det slik. Vel, ikke helt, Tomtom meldte om 2,5 timers kø, så jeg valgte en annen rute til å begynne med, for så å komme inn på en annen motorvei. Det er ikke stort annet å fortelle om dette at jeg kjørte ca 30 mil i over 30 graders varme, med småstopp innimellom. Gjørte omtrent rett på hotellet i dag og, sjekket inn og gjett hva. Heisen var ennå mindre enn den i går. Hakeslipp hadde det ikke vært plass til, og jeg måtte stå på kofferten. For et halvt år siden hadde jeg ikke fått plass. Så kom alt strevet til nytte i praksis.
Så gikk jeg ut og så på byen. Utrolig flott, masse gamle bindingverkshus, og ingen helt rette. Det var et flott område med uterestauranter ini der, med kunder i alle prisklasser. En stor og fin åpen plass med mange koselige steder, med en lang gate med litt brunere steder, som endte i en annen plass hvor klientellet var i den litt andre enden av rangsstigen. Alt dette i svært flotte omgivelser. Vel tilbake til hotellet var nettet dønn nede, så jeg må vente med å skrive dette til i morgen, jeg får ikke booket hotel en gang. Kan like gjerne legge meg…

Dag 8, søndag 16.8.
Våknet, spiste, fant ut at nettet fortsatt var nede, og la ivei. Første stopp var litt tilfeldig, men flott allikevel. Le-Mont-St-Michel er et berømt sted. Det er mer enn et slott, det er en bitteliten by, og den ligger ute i vannet når det er høyvann. Jeg regnet dette som en turistfelle, og at det var masse folk selv om det var 10 grader kaldere og gråvær i dag. Jeg regnet nesten riktig, glemte bare å gange med 2. Jeg er like forundret hver gang jeg ser slikt, over hva slags byggverk vi har klart å lage, så og si bare med menneskekraft. Og jeg er like overrasket over tilstrømningen av mennesker. Men jeg var der selv – en kort stund.

Le Mont-St-Michel
Le Mont-St-Michel

Så kjørte jeg et stykke oppover kysten til Gransville (Tilsvarer Gransherrad på norsk?), og både strekningen opp og stedet var flott. Videre over halvøya til Grandcamp-Maisy. Og nå var vi i Overlord-land, de lot ikke en eneste mulighet gå til spille for å minne folk om at det nå var 65 år siden invasjonen av Normandie. Veien var kort herfra ned til Omaha Beach (pokker så lett å si Obama Beach…). Her var det minnesmerker i fleng, og jeg bare måtte ned på denne stranden. Den var lang. Og den hadde hele veien en bratt åskent ca 100 meter inn, som nok var 10-15 meter høy. I dag var det mange som badet der. Blodet var nok skyllet vekk for lengst. Jeg tenkte at dette var siste stopp for mange mennesker den gangen, mens jeg selv kunne reise videre. Men nå er vel alle bebodde steder siste stopp for noen…

Barnig fryd ved Maincamp-Maisy
Barnig fryd ved Maincamp-Maisy

Så bar det til Caen for å fine nattely med internett. Best Western har jeg hatt bra erfaring med på tidligere turer, bortsett fra i Granada tidligere i år. Jeg burde skjønt tegninga. Uansett kjørte jeg rett på et slikt, spurte om rommene hadde WIFI, fikk det bekreftet av damen i disken, og tok da et rom. Gikk opp og sjekket, og jeg var på noen sekunder før det datt ut. Dårlig signal. Ned å klage, en mann i resepsjonen. Dårlig nett? Neida det virker fint over hele hotellet det. Nei, på mitt rom virker det ikke, du kan jo bli med opp og se? Det trenger jeg ikke, jeg vet at det virker. Det er kanskje noe galt med utstyret ditt? Fyren begynte å bli overlegen, og presiserte at det jo var gratis. Spiller det noen rolle, hun jeg sjekket inn med sa at det var WIFI på rommet. Du kan kanskje bruke PCen din her nede? Vil det virke bedre her enn på rommet? Dette turte han ikke svare noe annet på enn at det ikke var noe han kunne gjøre noe med. Han sa det på en måte som kun betød at han ikke ville gjøre noe med det. Vel, da får jeg finne et annet sted, vær vennlig å kanseller kortreservasjonen. Et OK og et skuldertrekk var hva jeg fikk.
På neste hotel spesifiserte jeg at internet på rommet som virket var vesentlig fordi jeg jobbet frilans. Der var damen i det minste ærlig nok til å si at de faktisk hadde problemer med det interne nettet. Jeg takket henne, og på det tredje stedet ser ting ut til å virke. Dere syns kanskje jeg legger vel mye vekt på internet? Vel, dere får denne bloggen, jeg får planlagt turen underveis. Og hva om dusjen på et rom ikke skulle virke? «Du kan sikkert dusje i fontenen utenfor…»
Ikke bare virker nettet her, på dette enkle hotellet har jeg og den flotteste utsikten så langt. Heisen? Så liten at jeg ikke fant den, og måtte bruke trappen.
Jeg måtte jo se på Caen og, en liten kveldstur orienterte meg for en handletur i morgen, og jeg avsluttet med restaurantbesøk og fikk en nydelig omelett. Så opp og planlegge neste stopp. Begynner å bli vanskelig nå, beveger meg inn i området jeg var i for 3 år siden, og ønsker ikke å se de samme stedene. Følg med.

Båter i Caen
Båter i Caen

Dag 9, mandag 17.8.
Jeg sjekket ut fra det enkle men koselige hotellet i Caen, og etter en liten handletur og familietalefon i gågata satte jeg fronten mot Amiens. Jeg sa vel noe sånt som at jeg ikke ønsket å se de samme stedene, men det var i går det. Jeg glemmer ikke så lett Étretat som jeg var i for 3 år siden. På veien dit, rett syd for Le Havre der Seinen renner ut, der var det noen kraftige bruer som kom litt brått på. Jeg har jo min greie med slike, og det er like morsomt å «beseire» dem hver gang for meg.
Så var det Étretat, en liten perle av en by, hvor blant andre Monét var og malte. Omgivelsene er kraftige, for å si det mildt. Nå var det ikke 3 år siden jeg var her sist slik jeg sa, det er ikke mer enn 2 år og 50 uker siden. Og de to ukene hadde en viss betydning. Den gang var byen nesten folketom, det var den ikke nå. Så jeg var nok heldig som fant en parkeringsplass foran nesa på en italiener. Den lille byen er rammet inn av høye hvite klipper og en strand med kulestein på størrelse med golfballer. Det var da og en golfbane rett i nærheten. Vel, denne ga¨ngen gikk jeg opp på en av klippene. Og utsikten var formidabel. Ikke rart jeg ville tilbake hit. Dette er forresten den sørligste av en rekke slike småbyer mellom klipper oppover Normandie. Vel verdt et besøk, jeg rakk ikke mer denne gang, var jo hele runden sist.

Fra klippene på vestsiden
Fra klippene på vestsiden
Porten, sett fra stranden
Porten, sett fra stranden

Så tenkte jeg at jeg skulle kjøre direkte til Amiens, men slik ble det jo ikke. Motorveien var ikke noe blivende sted i dag, så jeg ba Tomtom gi meg en rute utenfor motorveien. Og det ble en fin omvei, flott variert natur, koselige småbyer og morsomme veier. Når det gjelder veier, eller rettere de som kjører på dem, jeg visste ikke at Anne-Grethe Preuss hadde spillt inn «En millimeter er nok» på fransk. For det er denne sangen de bruker som forbile til å holde avstand til bilen foran. Og når jeg blinker til venstre, sakner farten og legger meg ut er det akkurat som de ikke forstår at jeg gjør det for å være hjelpsom. De blir liggende bak. Jeg lurer på om det går på det maskuline egoet deres, det de får servert er liksom ikke så interessant.
Så var jeg fremme i Amiens, og sjekket inn på greit hotel. Jeg må nok ut og se på denne byen og.
Amiens er ikke akkurat verdens navle. Eller underliv for den saks skyld. Derfor gikk den og la seg tidlig. Men litt hadde den å by på, et lysshow på katedralen så spennende ut i 5 minutter, så gikk jeg for å se om jeg kunne finne en like god omelett i dag. Langs en kanal på vel hundre meter var det tettpakket med spisesteder, men 22:30 var de i ferd med å tømme og stenge. Ikke noe omelett i dag med andre ord. Skeiet ut med et stykke eplekake fra automat i resepsjonen.
I morgen er det Bruxelles, men en eller to netter? Har reten av ruta nesten klar nå, tar ferge hjem mandag kveld. Men det er en uke til enda. Masse igjen å se.

Et blomsterbilde fra Amiens, "ødelagt" av eksperimentering med hvitballanse.
Et blomsterbilde fra Amiens

Dag 10, tirsdag 18.8.
Våknet, spiste, sjekket ut og kjørte, og solen var på plass. Eller skyene vekk. Jeg skulle fra en by som på ingen måte var verdens navle, til en by som i høyeste grad er EUs navle. Nå er ikke jeg medlem, men regner med at jeg er velkommen uansett. Jeg kom relativt tidlig avgårde, så jeg kopnfererte med diverse kart og Tomtom og fant noe som kunne være en hyggelig vei inn i Belgia, Asterix og Obelix-land.
Første stopp var Fourmies, en liten by på den franske siden, så til Chimay i Belgia. Ikke store byene, men de ledet til grønne veier. Videre til Silenrieux hvor veien gikk gjennom et fint sjøområde ved Cerfontaine. Både veier og omgivelser var et vakkert skue med skogkledde åser ned mot en aktiv sjø med fiske og annen vannsport.
Så bar det til Charleroi, en litt større by med gågate med masse liv. Jer spiste jeg igjen en salat, tomat og mozarella er jo så kjent at man ikke kan bomme selv om menyen er på alt annet enn engelsk, drikkevaren (boblevann) gjettet jeg meg til og jettet riktig. Både mat og drikke var deilig, dog i meste laget mat og i minste laget drikke.

Noen som husker denne karen?
Noen som husker denne karen?

Turen opp til Brussel var kort, kjørte omtrent rett på booket hotel, og gikk derfra fordi de ikke kunne holde som lovet på websiden. Gikk 50 meter og fikk et ordentlig hotel, også det for to dager. Litt lurvete muligens, men virket rent, og en resepsjonist av den snurrige typen. Håper ikke han kjørte bil…
Så var det å ta med kameraet og se på byen, det er vel ett og annet å glane på her og, både for meg og Hr. Canon.
Vel, la meg si det først som sist, dette er sikkert en fin festeby. Det er en fin myeannet-by og. Koselige gater og torg med gamle bygninger, og et flott lysshow på katedralfronten.

Dag 11, Onsdag 19.8.
Jeg var noså sliten i går, og avsluttet muligens ikke fort nok, men i dag er jeg litt mindre sliten. Ikke alt har gått helt på skinner i dag, men avsporingene har allikevel gitt opplevelser. Jeg har først og fremst gått og glant, og sett mye. Været er flott til å ligge på stranden i, i storbyer er slikt vær hett. Det ble først en lang spasertur for å finne Manneken-Pis. En helt unødvendig tur fordi det var merket av feil. Men på vei dit måtte heg forbi slottet, med diverse utsikt og en sykkel. Litt lek i Photoshop ga dette resultatet:

Etter mye trasking frem og tilbake fant jeg ut av masse. Jeg fant minibank og slike ting. det er to gedigne kjøpesenter her som er forvirrende kronglete inni, og her er dyrt. Men det gjelder hele Benelux om det er noe som heter det lenger.
Stress, varme og mange inntrykk er det meste å si om denne dagen så langt. Jeg rekker en liten tur til…
Ettermiddagen/kvelden ble langt bedre enn formiddagen. Først ville jeg besøke noen venner av meg. Jeg fant ut hvor jeg kunne besøke dem, og gikk dit. På veien dit var det et kjempetivoli med masse å ta bilde av, men jeg måtte forte meg til avtalen min. Som gikk helt flott. På vei tilbake kunne jeg bruke bedre tid i tivoligaten, som nå var i det rette lyset. Så var det opp i restaurantstrøket igjen og jeg bevilget meg en omelett igjen. Mange andre spiste og skalldyr av ymse slag. Det var et yrende folkeliv med turister, gatemusikanter og tiggere. Nå sitter jeg på hotellet igjen og har valgt ut Amsterdam som neste stopp. Kanskje to netter der og? Har i allefall tid til det. Følg med, følg med.

Dag 12, Torsdag 20.8.
Etter avskjed med det morsomme lille hotellet i Brussel satte jeg avsted med moro i blikket og latter i høyrefoten. Jeg skulle jo til Amsterdam og jeg skulle kjøre motorvei. Men akk så lei av disse motorveiene, så jeg kjørte av for å diskutere eventuelle alternativer med Mr Tomtom. Der jeg kjørte av var det en liten by med en kirke med et kollosalt tårn og noen hyggelige gågater hvor jeg nok kjøpte resten av det undertøyet jeg manglet. Så var det problemstillingen med å ikke kjøre motorveier til Amsterdam. Det ville ta over dobbelt så lang tid, så jeg fikk bite i det sure eplet. Nå er ikke eplene her nede spesielt sure, så løsningen var til å leve med. Jeg benyttet og anledningen til å vaske bilen her, noe den fortjente. Slik den så ut nå fungerte den som en kirkegård for innsekter. Selv dusjer jeg jo hver dag.
Og etter en kjøretur på 1,5 timer i ca 34 graders varme med sideruter og vindavviser nede var jeg i Amsterdam var jeg i Amsterdam. Først fant jeg et parkeringshus, så fat jeg hotellet, så fant jeg ut at det var like lurt å dra videre. Et forfallent, illeluktende kott i øverste etasje uten heis var ikke helt det jeg hadde sett for meg. Jeg takket for titten, sa til meg selv at jeg måtte slutte å være så naiv, og brukte vel en time på å gå litt rundt og se, jeg spiste og en omelett, forhåpentligvis uten det lokale krydderet.

Duene blir matet, her er det like dumt som å fyre for kråkene.
Duene blir matet, her er det like dumt som å fyre for kråkene.

Etter en kort konferanse med kartet valgte jeg Alkmaar, ca 30 minutters kjøring nordover. En flott liten by som jeg var i for 4 år siden. Det var jo meldt uvær i dag. Og det kom det. Det jeg opplevde på vei nedover i Tyskland var ingenting i forhold til hva man ble utsatt for her. Eggum hadde elsket det, bilen ble våt inni denne gang gitt. Jeg måtte stoppe og ta opp taket langs veien da det regnet slik inn i bilen at det forstyrret kjøringen. Men det gikk greit det og.
Etter en runde med hotelforsøk sitter jeg nå på et flott gyllentulipanhotell litt utenfor byen. Men jeg har vært på besøk og gått i gatene. Det var tivoli her og, og det så ut som en liten folkefest. Byen hadde også et rødt distrikt (gate), som jeg godt kunne unnvært. Men kanaler er og en favoritt, og jeg fik nipset litt i fint lys. Inntil videre har jeg ikke andre planer for morgendagen enn å spise frokost og kjøre mot neste mål. Som foreløpig er ukjent.

Kirken her i Alkmaar
Kirken her i Alkmaar

Dag 13, Fredag 21.8. Kjørerute
Etter en flott frokost hvor jeg spiste både mer enn jeg burde og mer enn jeg pleier bar det avsted til Emmen. Ikke noe krumspring denne gangen, bang på motorvei og frem i et stykke.
Min uvurderlige reisevenn og kartleser Tomtom er – på tross av sine etter min subjektive mening mangler – flink som pokker til å finne frem, jeg har ikke bommet på et mål enda. I dag geleidet den meg til og med utenom strekninger med kø, noe jeg sparte en halvtime på på 25 mil.

Jeg valgte emmen fordi det var passe avstand og fordi jeg var der for 4 år siden og besøkte dyreparken. Den gang fikk jeg vel byttet en felg på bilen jeg hadde da fordi jeg kjørte rett på en fortauskant. Og jeg fikk vasket klær på hotellet fordi jeg var her to dager. Denne gang fant jeg frem 3 hotel som så OK ut og plottet dem inn på Tomtom. Det første var full klaff. Midt i byen, wifi, parkering og frokost inkludert for 550 kroner. Det er ufattelig at det var ledig rom her. Det ble noen timer i Zoo hvor dyrene ble overrasket av et regnvær vi mennesker visste om, men ingen hadde med seg paraplyer. Både dyr og mennesker søkte ly under trærne.

Ly under trærne
Ly under trærne

I tillegg kjørte jeg litt rundt i omegn på vindmøllejakt. Den gamle typen. Jeg fant et par stykker, og ved hjelp av Tomtom, og jeg fikk i allefall knipset en av dem.

Vindmølle ved Emmen

I morgen blir det Oldenburg, som jeg og var i på begynnelsen av turen for 4 år siden, til og med samme hotel. Kanskje en ring blir sluttet?
Jeg husker at jeg for noen dager siden skrev at jeg ville prøve å unngå å besøke steder jeg hadde vært før – men i noen deler av verden er ikke verden like stor som den er andrer steder i verden. Nederland er et lite land, og jeg har vært her to ganger før, og allikevel sett nye ting. Og på en måte er jeg jo på hjemvei, det er tre overnattinger igjen med den jeg nærmer meg nå.

Dag 14, lørdag 22.8. Kjørerute
Etter en god og enkel frokost og en liten tur i byen som endte med skokjøp, noe som var lurt fordi de jeg hadde på meg gikk istykker når jeg skulle skifte til disse nye, bar det atter ut på veien. Denne gang ertet Tomtom meg litt, jeg ba om raskeste vei, men så ikke snurten av motorvei. Jeg kjørte langs jorder og kanaler hele veien, selv om det ikke var mer enn 12 mil i dag. I dag kjørte jeg fortere enn skyene, det så jeg fordi jeg kjørte forbi skyggene av dem. Ikke første gang jeg har opplevd det, men like gøy hver gang.
Så var jeg i Oldenburg. Jeg kom inn i gaten med hotellet og kjente meg straks igjen. Jeg gikk inn, og fikk et rom hvor alt virket som det skulle, og fikk parkert bilen i hotellets garasje. Det ser ut til at de har pusset opp litt og flyttet resepsjonen, alt virker mer up to date nå enn sist.

Fra Oldenburg. Jeg tok dette bildet sist og...
Fra Oldenburg. Jeg tok dette bildet sist og...

En tur rundt i byen ga et helt annet inntrykk enn forrige gang, og forteller og meg en hel del. Jeg har fått mye mer reiseerfaring siden sist, og for 4 år siden var Oldenburg den første byen i utlandet jeg overnattet i på svært mange år. Jeg gikk i et nett av gågater jeg ikke visste fantes sist, det var lørdag og folk skulle handle og kose seg. Jeg har handlet og kost meg jeg og, først noen klær, så skeiet jeg ut med en bakt potet. Jeg fant og en bursdagspresang som jeg tror vil være en morsom overraskelse til den som får den. For min del er det muligens den morsomste bursdagsgaven jeg har kjøpt, også på grunn av måten jeg fant den og fikk kjøpt den på.
En liten kjøretur ble det og, litt på måfå, men fant en butikk hvor jeg i det minste fikk kjøpt litt boblevann og noen nøtter til kveldsmat. Så ble det en siste gåtur i byen, og siden jeg fikk plass i de buksene jeg kjøpte (ellers hadde jeg nok ikke kjøpt dem) bevilget jeg meg litt iskrem.
I morgen blir det Haderslev, det er visst en koselig by.

Teigen fra Tønsberg – Jahn blant venner.

by HP
Categories: Musikk
Tags: No Tags
Comments: 142 Comments
Published on: 31.07.09

Og venner har han mange av. En rekke fullsatte hus i Oseberg Kulturhus i hjembyen Tønsberg denne sommeren bekrefter dette. Selv var jeg så heldig å delta i denne Teigenske tidsreise, som også ble en tidsreise i mitt eget liv. Før klovnen kom på sin egen scene hørte man den ene 60tallsslageren etter den
Når så den ene kjente sangen etter den andre kom som perler på en snor dukket tidsriktige miner opp, på godt og vondt.
Teigen går på scenen og gjør akkurat det han har lyst til. Og det han har lyst til korresponderer godt med hva vennene hans (publikum) forventer. Slikt baner vei for god kemi og dialog.
Han prater en del til å begynne med, forteller litt om reisens begynnelsen, om første turne til bestemor, om en mor som ber ham reise, «det finnes ikke mer for deg her, Jahn». Han forteller om sin tidlige konsertopplevelse med italienske Robertino og hvordan han tenkte at dit vil jeg. Opp på scenen.
Han kom dit etterhvert, og har blitt der. Vi får høre ham fra Popol Vuh/Ace, diverse Grand Prix og Prima Vera, og mange av hans egne kjære låter. For det er all grunn til å tro at de er kjære for ham i sin personlighet. At han visstnok tidvis har blitt kvalm av å høre dem får så være.

Han er elsket og hatet, denne spinkle lille apekatten, i sjelettdrakt eller grønne stilongs, eller bare ikledd seg selv. Hvorfor apekatt, hvem har han apet etter? Er det noen som insisterer på å være seg selv, og klarer det er det vel nettopp Jahn Teigen. Han synger ofte om seg selv i sangene sine. Han er en optimist som syns det er fint å være idiot, vil at andre skal bli bra igjen når de har gitt bort sin første kjærlighet, og slår ring om dem når kjærligheten sier adieu, og trenger en dags pause når han har flyktet mil etter mil. For han sier han har flyktet mye. Aldri fra noe, men til noe. Livet hans har mange faser og fasetter.
Og det gjør det så lett å identifisere seg med sangene hans.

Det går ikke an å snakke om Jahn uten å nevne Grand Prix. Så var dét gjort.
Man kommer heller ikke utenom Anita Skorgan, som også deltar i showet. Hun ser på det som sin fineste sommerjobb, og begynner sin del med «Til Ludvig», som jeg mistenker å være til en helt annen. Hun tryller også frem versjoner av Oliver og Casanova som gjorde disse skrekkelige melodiene fra et fjernt 80tall (eller er det leger siden?) svært hørbare. På tide.

Halvannen time går fort. Et tett band med dyktige musikere som åpenbart er fornøyd med å være på klovnens scene bidrar til det. Jahn og Anita flørter vennskaplig, bassisten og nærmeste kordame flørter litt mer enn vennskaplig. Ser det ut til.

Jeg vil ikke bøye meg i støvet for denne gjøgleren som straks fyller 60, jeg tror ikke det er det han vil. Han ser ut til å være glad for aplausen han får. «Om dere har det bra, hvordan tror dere vi har det?» spør han oss.  Jeg mistenker at den økonomiske siden av dette bare er en nødvendig bonus for ham.

Takk Jahn, jeg håper du har en mil eller to igjen med oss.

Ros til Clas Ohlson

by HP
Categories: Samfunn
Tags: No Tags
Comments: 66 Comments
Published on: 03.07.09

Jeg har handlet der av og til, og syns de er behjelpelige med masse. Man må bare ikke stille for store krav. Et par ganger har jeg returnert/byttet varer (og mellom forskjellige butikker), og det har alltid fungert bra. Selv om retursystemet er tungvindt.

Her om dagen trengte jeg nytt batteri på et armbåndsur. Jeg ble anbefalt CO, men ristet litt på hodet. Det fikk være måte på hva de kunne. Men jeg prøvde.
Mannen i informasjonen åpnet klokken, fant nytt batteri, monterte det og stillte klokken, alt på 2-3 minutter. Men den største overraskelsen kom når jeg spurte hva dette kostet. «Batteriet koster 20 kroner, ta med pakningen og betal i kassen». Men arbeidet da, lurte jeg. Inkludert, svarte den hyggelige mannen.

Man opplever ikke slikt så ofte. Takk Clas.

HTC Magic (Android)

by HP
Categories: Mobil
Tags: No Tags
Comments: 71 Comments
Published on: 03.07.09

Min mobiltelefonhistorie er ikke av de lengste, selv om en kamerat hadde en såkalt bærbar sak for snart 25 år siden. Selv begynte jeg med en Siemens S3, siden steg jeg i gradene med først Nokia, så Sony Ericsson. Plutselig satt jeg med en Qtek 2020, som faktisk kunne brukes til noe – selv om den både var treg og stadig hang seg. Jeg har siden fulgt HTC (som laget Qtek, men senere solgte mobilene under eget navn), og Windows Mobile og begges utvikling til det bedre. Underveis har jeg prøvd nyere toppmodeller fra både Nokia og SE, og var og innom en 1. gen iPhone, uten at det vippet HTC/WM av pinnen for min del. Spesielt liker jeg HTC Touch HD, særlig pga den store skjermen.

Så kom Android til HTC, på modellen Magic.

Dette er for meg en telefon som overkjører det meste. Ikke den største skjermen eller kameraet, ikke blitz eller radio, men for et OS. Dette funker . Det er raskt og smidig, intuitivt og nærmest morsomt å bruke. det nærmeste å sammenlikne med er muligens iPhone, men man er ikke låst til dennes nokså statiske «menysystyem». Man kan legge snarveier og widgets hvor man vil på forsiden og de to tilhørende sidene. Dette er en telefon jeg anbefaler. Og det vil bare bli bedre.

Blinklysbrukens onde sirkel

by HP
Categories: Bil, Samfunn
Tags: No Tags
Comments: 157 Comments
Published on: 03.07.09

Vi er ikke flinke til å bruke blinklys. Ei heller i rundkjøringer, folk ser ikke ut til å forstå hensikten med å blinke til høyre når de skal ut av den. Grunnen til at man blinker ut er å fortelle andre – også de som skal inn i rundkjøringen – hva og hvor man skal. Det syndes mye mot dette.
Nå har noen (mindre) kloke hoder funnet ut at det er en «god ting» å blinke til venstre inne i rundkjøringen så lenge man ikke skal ut. Argumentasjonen ser ut til å gå på at det er lettere å se at folk ikke skal ut av rundkjøringen.
For å rette opp feilen med at folk ikke er flinke til å blinke ut, anbefaler man at det blinkes inn.

Man retter ikke en feil ved å finne på en ny feilkilde.

I tillegg er en rundkjøring å betrakte som en enveiskjørt sving med flere avkjøringer til høyre. I lys av det blir det tøysete å blinke til venstre uansett.

Biltilsynet og kjøreskoler ser ut til å være for dette. For meg er det vranglære.

Det går åpenbart rundt i hue på enkelte, og det begge veier.

page 1 of 3»

Welcome , today is fredag, 22.11.19